Romjulsreise

Tidlig romjulsmorgen og femten minusgrader.  Jeg stikker en tikrone gjennom luka og kjøper en morgentur på Glomma. Fergemannen kommer ut fra styrhuset sitt og spør om han skal lukke døra mellom inne og ute. – Nei, sier jeg, det er ikke nødvendig. Jeg vil være ute på det lille dekket.  Det er bare fergemannen og jeg. Så kjører vi. Frostrøyken ligger over elva.  Jeg skal ingen steder. Jeg skal bare dit ferga går. 

Motoren durer umerkelig; det er vannet jeg hører når ferga brøyter seg fram. Små isflak seiler mot havet, vi går motsatt vei og passerer biblioteket og de store murvillaene som ble bygget av plankeadelen. Når vi har passert Isegran, der elva deler seg i to løp, ser jeg Fredrikstadbrua.

Vi legger til på Gamlebysiden. Jeg er ikke framme, jeg skal jo ingen steder, så jeg går av. Jeg går et stykke langs elva og får følge av en flokk ender som håper at jeg har en pose med brødbiter i lomma. På et tynt isflak sitter en skjæreunge. Den bakser med den ene vingen, det ser ut som den har frosset fast. Ferga jeg kom med står og venter på riktig klokkeslett, men den andre ferga som kan ta meg tvers over elva, kommer brummende.  Fergemannen får en tikrone gjennom luka, og før jeg har rukket å tenke at jeg er på en ny, liten fergereise, er den over. Det tar mindre enn to minutter å krysse Glomma akkurat her.

På veien kommer jeg til jernbanestasjonen. Jeg er kald og går inn i stasjonsbygningen for å varme meg. En mann sover på en av benkene. Under benken ligger to bæreposer som er knyttet igjen, og et par vintersko står pent ved siden av hverandre. Mannen hvilker hodet på en bag eller kanskje er det en sekk. Over seg har han et rutete pledd. Litt av pleddet er trukket over ansiktet, men det er ikke langt nok til å dekke føttene. Jeg legger merke til at han har ullsokker som ser nesten helt nye ut. Knærne er litt bøyd. Han ligger akkurat sånn som jeg pleier å ligge når jeg sover; med beina samlet og litt bøyd. Overkroppen beveger seg litt. Rytmisk, jevnt. 

Skraping i høyttaleren; toget til Halden kommer på spor en om to minutter. De få som har sittet på venterommet reiser seg, tar tak i kofferter og vesker og går ut. Jeg går også ut og ser toget seile inn på perrongen. Konduktøren har langt, lyst hår. Når tiden er inne blåser hun i fløyta mens hun vifter med det grønne flagget. Kanskje hadde jeg gått på hvis jeg hadde hatt flere tikroner i lomma. Det har jeg ikke, og jeg skal jo heller ingen steder. Ikke før jeg skal hjem. Og kanskje skal jeg hjem ganske snart, for det er fortsatt svært kaldt.

På Nesoddbåten

Det var ikke kaldt. Det var iskaldt. Kinnene stivnet og ørene ville kanskje ha smuldret opp hvis vi hadde gnidd på dem. Vi var tre. Litt smale i øynene av litt for lite søvn, litt oppspilte  fordi vi var ferdige med eksamen dagen før. Litt vemodige fordi vi snart skulle skille lag med lærere vi har lært å kjenne og like, og medstudenter vi har kommet under huden på. Vi er voksne studenter. Vi vet at livet ikke handler om målstyring. Vi vet at vi ikke kan jukse når vi skriver. Den som jukser blir tatt. Med buksene nede. 

Vi tre satt med buksene på, på Nesoddbåten inn mot Oslo. Vinteren var snøfattig og stiv. Inne på ferga stod folk i kaffekø eller leste aviser eller satt med en laptop og foretok seg noe alvorlig og samfunnsnyttig. Vi satte oss. Kanskje så vi unyttige ut. Kanskje var det ingen som la merke til oss. Jeg fikk øye på vinduene og kom til å se ut. For en morgen. For et lys, for en himmel. Jeg fisket lille Ixus opp fra håndveska og løp ut på dekk. For en luft.  For en lykkelig dag. For et liv.

Lille Ixus og jeg. Vi fanget kjølvannet, danskebåten som lå bak oss, Nesoddlandet som ble mindre og mindre, en pastellfarget himmel i øst som ventet på sola. Jeg løp gjennom salongen, ut på dekket i baugen. Rådhuset, Akershus festning i flombelysning. Blinkende lys fra byen. Fra det som en gang var byen min. Jeg trakk inn den kalde lufta.  Desembermorgen og desemberluft. By og båt. Hav og himmel. Å være mellom himmel og hav en desembermorgen. Jeg var lykkelig.  Helt enkelt lykkelig. Så lite det skal til. En vintermorgen på Nesoddbåten. Ikke mer. Men heller ikke mindre.

Et blogginnlegg – Formidling og forleggeri. Refleksjoner etter 3. samling

I dag skriver jeg på kladdeføre: Stoppe. Skrape. Gå. Stoppe. Smøre med rødt (en kopp te og en banan). Nye kladder. Stoppe. Skrape. Smøre med lilla (melkesjokolade). Det blir bakglatt. Jeg skal skrive et blogginnlegg etter siste samling i Formidling og forleggeri, og jeg kommer ikke av flekken. Blogginnlegg etter samlingen er obligatorisk. Er det derfor det kladder? Er det en protest mot det obligatoriske? Er det fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive om? Hva er et nettidsskrift? Det kan jeg skrive om. Bruke momenter fra forelesningen til redaktøren av Kunstkritikk.no. Eller:  Jeg kan skrive at jeg nok en gang har forsøkt å gjøre to ting samtidig; få med meg forelesninger og lage nettidsskrift. Og at det er lange ganger på Eik.

Men - jeg kan også skrive om den lille reisen fra Fredrikstad til Tønsberg. Om hvordan det er å stå på fergekaia litt før ni en onsdag morgen og vente på Bastøferga. I novemberlyset står jeg der, sitter jeg der, i bilen, mellom andre biler, mellom rekkene av trailere og personbiler.  På vei til noe. Over fjorden. På vei til det andre.  Ferga kommer, glir langsomt og sikkert inn mot fergeleiet. Åpner den digre kjeften før den er framme, manøvrerer seg med åpen munn mot kaia og rekken av biler, mennesker som skal noe annet.  Mens ferga kommer med åpent gap, kommer flyet fra Bremen som skal lande på Rygge ti over ni. Kanskje det er for mye forlangt at mitt lille Canon Ixus skal fange alt dette. Fly, båt, biler, trailere. Jeg vet at flyet kommer,  jeg vil fange motivet. Ixus er klar, jeg er klar. Alt utenfor bilen er en film. Flyet kommer inn i synsfeltet, inn fra høyre. Rød buk som seiler over den hvite båtkjeften. Jeg aktiverer kameraet, hopper ut av bilen. Lang, lang rekke, Hild ut av rekka går.  Ferga legger fortsatt til. Det tar litt tid. Står ved siden av bilen, løfter kameraet. Det tar ikke lang tid. Det tar bare tiden det tar, men det er for lang tid, for flyet er ute av synsfeltet i det jeg løfter kameraet mot den blasse novemberhimmelen bak ferga. 

I flere måneder har Nina og jeg jobbet med nettidsskriftet Tekstualitet, som skal og må bli publiseringsklart til 2. desember. Det er oppgaven vår denne høsten. Alle tekstene i den nye utgaven av tidsskriftet handler om reising i en eller annen fasong.  Reisetemaet er blitt en besettelse, og under overfarten Moss-Horten går jeg på dekk og knipser frenetisk med lille Ixus. Kvinner til sjøs. Skip o hoi! Jeg knipser sjøen, kjølvannet, ferga vi møter, tauverk, rekkverk, livbåter, Bastøya på sørsiden, heter det babord? Gullholmen på høyre side, mot nord. Ser langs båtsida. Hva er forskjellen på skip og båt? Hvor langt er det til bunnen? Med det lille kameraet er det ingen som vil ta meg for å være verken fotograf eller journalist, så jeg lunter diskret rundt med Ixus gjemt inne i hånda. Bortsettfra noen blitz for å fange den klaustrofobiske atmosfæren på nedre dekk, er det ingen innendørs knipsing. Den klaustrofobiske atmosfæren lar seg ikke fange verken av Ixus eller meg. Sletter bildet. Ute er det iskaldt. Novembersno og ikke et menneske.   

Etter to dager på Eik sitter jeg igjen i fergekø. Det er mørkt. Ferga er full, jeg må vente på neste. Det gjør ingen ting. En halv time å vente;  i mellomtiden kan jeg tenke. Jeg kan tenke på samlingen, på eksamen, på tekster jeg skal skrive, på pensum som må leses. Jeg kan tenke på blogginnlegget jeg skal skrive når jeg kommer hjem. Eller jeg kan gå en tur med lille Ixus. Det er lange rekker med personbiler, trailere, lastebiler. Noen lufter en hund. Jeg ser ferga komme. Den åpner kjeften. Vannet fosser ved baugen. Bommen går opp. Jeg tar noen bilder før jeg går tilbake til bilen. Jeg skal hjem.

Nå har jeg visst skrevet et blogginnlegg likevel. Kanskje er det litt langt, men det finnes ingen bloggregler. Hvis det finnes en bloggregel, er det at bloggregelen skal brytes.  Hva er gjennomsnittsalderen på en blogger? Hvem leser bloggen min? Blogginnlegg på kladdeføre, litt bakglatt, litt i unnarennet, litt bortover. Jeg legger det på bloggen min. Det blir liggende øverst. Det siste først. Sånn er det med blogg.

På tur i den virkelige verden – Formidling og forleggeri. Refleksjoner etter 2. samling

Vi var forberedt! Å, ja. Selvfølgelig var vi forberedt når vi endelig skulle ut og møte den virkelige forlagsverdenen. Vi visste det jo, at det ikke bare er å klaske et manuskript i bordet til Aschehoug, Cappelen Damm, Fagbokforlaget eller et hvilket som helst forlag, og tro at det er dette de venter på. Men nå skulle vi faktisk få en unik anledning til å legge fram våre små og store tanker og våre mer eller mindre ferdige prosjekter. I samlet flokk og i tur og orden. Og vi kunne selvfølgelig håpe at en og annen forlagsredaktør ville finne noe originalt,  interessant og faglig godt fundert i  prosjektene til de faglitterære forfatterstudentene fra Høgskolen i Vestfoldstud. Vi kunne håpe.  Hele studentgruppa på Formidling og forleggeri kunne håpe på det for sin egen del.  Alle, unntatt Nina og jeg, som kunne håpe det for de andre. Nina og jeg var med for å se og for å lære, men med en annen dagsorden som gikk parallelt med forlagsbesøkene. Samtidig som vi skulle løpe Forlagsrunden med de andre, var planen vår å jobbe  med nettidsskriftet Tekstualitet. På denne modulen er det tidsskriftet som er vårt prosjekt.

Helst skulle vi vært klonet og hatt muligheten til å være to steder samtidig. I stedet måtte vi velge bort noe, og halse etter de andre til noe annet. Mens gruppa var på Aschehoug, dro vi til Cappelen Damm for å få et intervju. Forlagsredaktør Ole Rikard Høisæther stilte velvillig opp for tidsskriftet, og klemte oss inn mellom boklanseringer og møter og alt hva en forlagsredaktør skal rekke i løpet av en høstdag. Vi på vår side stilte forberedt som man må og skal, og med våre nyfødte redaktørsjeler og redaksjonstanker. Og to diktafoner. En hver.  Det er mulig forlagsredaktøren synes vi overdrev, men det sa han ikke. I stedet snakket han om reiselitteratur, om den ferske Roma-boka, og om mange andre ting som jeg ikke skal si noe om her fordi det kommer i Tekstualitet. Det var et hyggelig og givende møte.

Mens de andre spiste spagettimiddag på Santinos, tok vi trikken til Schous plass, bestilte kjøttboller i papp på 7-Eleven, og fant fram til Inga Gullhav. Hos Inga rigget vi oss til med pc-ene på kjøkkenbordet, for å se og for å lære. Inga er Tekstualitets gründer og første redaktør, og vil mer enn gjerne la oss stå på hennes skuldre. Inga vil gjerne dele det hun kan og vet og har erfart, og tiden ved kjøkkenbordet gikk altfor fort.  

Dagen etter satt våre medstudenter og lyttet til sjefsredaktør Per Bangsund i Vigmostad og Bjørke, mens medredaktør Nina og jeg satt i tredje etasje på Litteraturhuset og diskuterte tekniske utfordringer med Ommund Vareberg over Skype. Etter hvert begynte tankene  å formes  klarere inne i tankedottene, og etter en time på Skype syntes vi at vi hadde kommet et langt skritt framover.  Eller skal vi si; nokså mye lengere. 

I godt selskap

I to dager greide vi (nesten) å være to steder på (nesten) samme tid.  Vi fikk to intervjuer, vi kom et godt stykke videre med de tekniske utfordringene, og vi registrerte hvordan framleggingen av bokprosjektene til våre studentvenner utviklet seg.  Framleggingene ble mer poengtert, mer interessante, og vi hørte  rykter om forlagsredaktører som ymtet om en viss interesse for noen av prosjektene. Om vi ikke hadde egne prosjekter å presentere,  lærte vi en hel del om formidling og forleggeri , og ikke minst om redaktørarbeid i et nettbasert faglitterært tidsskrift. Særlig spisset vi ørene da redaktør i Prosa, Karianne Bjellås Gilje, snakket om hvordan hun samarbeider med forfatterne som bidrar med artikler og stoff til Prosa. Et innlegg er svært sjelden ferdig når det kommer til redaksjonen, sa Karianne. Det gjelder alle forfattere, også de med lang erfaring. Jeg tenkte på vårt eget redaktørarbeid, på hvor mye vi har å lære, og på  hvor mye erfaring vi får med tidsskriftarbeidet. Og en ting til; at det er fullt mulig å være to steder på en gang.

Formidling og forleggeri – refleksjoner etter første samling, 14.-16.september

Noen ganger er det ikke lurt å tenke så mye. Noen ganger er det lurt bare å kaste seg inn i noe - og se hva som skjer.

Den første dagen i høstsemesteret fikk jeg bekreftet det jeg hadde hatt anelser om i forhold til oppgave 1 (Skriv om dine muligheter og begrensninger som faglitterær forfatter i dagens digitale medievirkelighet): Mitt eget lille, essayistiske jorde var definitivt langt unna den riksveien alle andre befant seg på. Mens medstudentene gikk med klare mål og faste blikk, flakket jeg formålsløst rundt med mitt famle-famle-skriv i lomma. Det hjalp ikke å si at oppgaven hadde vært uklar. Nei, nei, for her på “Formidling og forleggeri” er vi i virkelighetens verden, noe  ganske annet enn den koselige hive-tilværelsen vi hittil har surret rundt i. Man kommer ikke til en forlagsredaktør med famle-famle. La det være helt klart, om alt annet er tåkelagt

Det var i grunnen ikke noe poeng å fundere over tingenes tilstand. Her var det bare å snu seg fort , og kaste øynene på det som var innen rekkevidde.  Tirsdag morgen vandret jeg ut av tåka og inn i redaksjonen til nettidsskriftet Tekstualitet.  Sammen med medstudent Nina. En lykkelig hendelse.

Høstsemesteret blir helt annerledes enn jeg hadde tenkt. Oppgave 1 må jeg skrive på nytt. Arbeidet med nettidsskriftet kommer til å ta tid, og læringskurven kommer til å bli bratt. Det er ikke farlig. Jeg kan klatre. Ja, det kan jeg.

Tekstualitet

Redaksjonen til nettidsskriftet http://www.tekstualitet.no/ er i sving, og nytt nummer kommer ut primo desember. Siden vi verken kan eller vil skrive alt selv, utfordrer vi faglitterære studenter og skribenter til å bidra med tekst til neste nummer. Temaet er REISE – og siden den kofferten er stor, skulle det være mulig for mange å sende inn et bidrag til tekstualitet@gmail.com Kom igjen kvinner og menn, her nytter det ikke bare med støtteerklæringer. Vi trenger tekster.

Om å organisere en hjemmearbeidsdag

Oppgavene ligger i pc-en og venter. Det er mange, og noen av dem roper høyt om flere tastetrykk, redigering, bearbeidelse og flere ord. Jeg begynner tidlig. Jeg er i gang. Det er flott. Men så kommer postmannen på den lille mopeden sin, og jeg synes tydelig han slenger noe i kassa mi. Regningene skal opp i andre etasje, jeg setter over en klesvask med det samme. Så er jeg i gang igjen. Når bør jeg begynne med middagen? Bacalao tar lang tid. Trenger jeg mer løk? Klokka er halv elleve. Jeg begynner å skrive, og da kommer mannen som skal bytte batteri i alarmen.  Mens han holder på, ringer en venninne. Alarm-mannen setter opp nye merker også, rundt hele huset. Jeg snakker i telefonen  til alarm-mannen skal gå. Nå skal jeg straks begynne. Det er fint vær, burde jeg gått en tur? Det ene stuevinduet har fått et stort, nytt merke fra alarm-selskapet. Det andre stuevinduet også. Og kjøkkenvinduene. Og verandadøra. Og inngangsdøra. Og vinduene i gangen. Jeg går en tur rundt huset. Alarm. Alarm. Huset rundt. Alarm.  På postkassa. Alarm. Nå skal jeg begynne.  Det er helt sikkert. Jeg mener – sikkert.

Betydningen av et fotoapparat

Noen av mine venner er svært dyktige fotografer. De kan selvfølgelig bruke kameraet, stille inn riktig og alt det der. Men det er jo ikke det. Det er evnen til å se hva som er et godt motiv, til å observere, til å se.  Det er det de er så fabelaktig dyktige til. Jeg hører til dem som hadde en 17.mai i hver ende av filmrullen, og det som var mellom er ikke noe vi behøver å snakke om. Men med det lille, digitale kameraet ble det plutselig annerledes. Nå knipser jeg i vilden sky, i hytt og pine, likt og ulikt, stort og smått.  Jeg øver meg. Knipser. Sletter. Knipser. Knipser. Sletter. Å ha det lille kameraet i lomma gjør at jeg får øvd meg på å se. Det er viktig for den som vil skrive også. Knipse. Knipse. Jeg forsøker å gå gjennom gågata som om jeg aldri har vært der før. Hva ser jeg? Knipse, knipse. Det er ikke bildene som er det viktigste, det er det at jeg øver opp evnen til å observere. Knipse. Knipse. Den dagen jeg gikk på fire elger i marka var ikke fotoapparatet med. Da tenkte jeg på betydningen av å ta bilder av noe du ser et kort øyeblikk - som du sannsynligvis aldri får se en gang til. Betydningen av et fotoapparat er at det må være med. Alltid.

Formidling og forleggeri

Oppgave 1 er lagt ut under siden “Formidling og forleggeri”. Forlaget som blir presentert er Humanist Forlag.

Betydningen av å ha små mål

I vår digitale medievirkelighet er det bloggen man betror seg til. Det er der man bekjentgjør sine innerste drømmer. Eller der man iscenesetter seg selv.

Du husker kanskje at jeg i vanvare kom til å kjøpe stoppeklokke fordi jeg var inspirert av studentkollega Nina som har begynt å jogge?  

Dette var min drøm: Med eller uten stoppeklokke – min innerste drøm var å løpe som en gaselle gjennom skogen. Kilometer etter kilometer. Lett anpusten, svett og lykkelig og lett på foten over bergrabber og gjennom lyng.

Etter to runder i lysløypa med begynnerprogrammet til loplabbet.no i lomma,  begynte knærne å lure på hva jeg holdt på med. Tredje gang gikk de i vranglås. Dette er ikke noe for en utrenet kvinne på over femti, sa de. Finn på noe annet.

Så jeg har begynt å gå. Hver dag går jeg en tur i skogen. En time. Jeg hører fuglene, jeg ser de gylne fargene på bladene, jeg tenker tanker. Kanskje ikke alltid så lure tanker, men det er da noen tanker.  I dag tenkte jeg på betydningen av å ha små, passende mål. Som å gå en time i skogen hver dag. Det er et fint mål. Et passende mål for en utrenet dame på over femti.

Og betydningen av å ha små mål gjelder i andre sammenhenger også. Det skal jeg tenke på i morgen.