Oppgave 3: Analyse av anslaget i Man on Wire

I 1974 realiserte franskmannen Philippe Petit en syv år gammel drøm: å balansere på line mellom tvillingtårnene i World Trade Center i New York. Dokumentarfilmen Man on Wire er en rekonstruksjon av planleggingen og gjennomføringen av den ulovlige ”spaserturen”. Parallelt med rekonstruksjonen står Philippe og hans medhjelpere fram i nå-tid, og forteller og kommenterer den mer enn tretti år gamle historien. Filmen har fått en rekke priser. Den er regissert av James Marsh, og baserer seg på Philippe Petits bok ”To reach the clouds”.

Man on Wire har et dramatisk anslag, og åpningssekvensen benytter mange virkemidler som er kjent fra kriminalsjangeren. Filmen starter med lyden av silende regn og et tordenskrall, som begynner en brøkdel av et sekund før første innstilling. Gjennom en regnvåt rute zoomer kamera mot en kasse som står utenfor. Det er natt, det er uvær. En mannsstemme sier ”Midt på natten fikk jeg nærmest et mareritt. Jeg våknet og innså at jeg hadde glemt å lukke kassen. Jeg gikk ut for å lukke den.”  Umiddelbart korrigerer han seg selv: Nei, han lukket ikke kassen, han spikret igjen kisten. Det han forteller illustreres med en hammer som blir løftet, og hammeren som slår spiker inn i treverket.

I løpet av noen sekunder er døden introdusert verbalt og visuelt. Budskapet er at det som skal skje, kan ha døden som følge. Dramatisk musikk understreker følelsen av alvor og kommende dramatikk.

Anslaget varer i fire minutter, og avsluttes av at filmens tittel vises mot sort bakgrunn. Da har seeren fått ”filmen i miniatyr” (mise en abyme), der klimaks er utelatt, men der historien som skal fortelles blir fortalt i korte og grove trekk. I anslaget presenteres også filmens oppbygging, som er en veksling mellom rekonstruering av hendelsene fra 1974, og aktørene som forteller i nå-tid om de samme hendelsene. Seinere får vi også se en del autentiske klipp fra byggingen av WTC, og, antar jeg, autentiske klipp fra Philipes forberedelser i Frankrike. Aktørene som uttaler seg i nåtid er klippet inn mellom rekonstruksjonene, og deres stemme blir ofte liggende som en voice-over i rekonstruksjonen, som en forklaring eller beskrivelse av hendelsene. Scenene med rekonstruksjon er i sort-hvitt, og skiller seg dermed ut fra intervjuene og de (antatt) autentiske klippene som brukes seinere i filmen, som alle er i farger.

Til tross for at vi som publikum vet at Philippe greier å gjennomføre prosjektet, klarer regissøren å skape den spenningen som skal til for å ”hekte” oss til filmen. Spenningen er ikke knyttet til om de greier å gjennomføre planen, men på hvilken måte. Grepet med å lage scenene i rekonstruksjonen som om de var scener i en kriminalfilm, er effektivt. Et eksempel er scenen der Philippe arbeider med å pakke. Scenen er et interiør, en trang hybel kan det virke som, og Philippe som arbeider konsentrert med å legge noe ned i et sylinderformet rør.  Rommet er svakt opplyst. Ingen ting blir sagt. Vi ser flere skygger, men mer fornemmer enn ser den eller de andre som er i rommet. Den dårlige belysningen, skyggene på veggen, Philippes konsentrasjon og et fjernsyn med flimrende lys, skaper en fortettet stemning. Scenen slutter med nærbilde av at en kvinne streker under ordene ”Sørtårnet, WTC”.  Fjernsynet tar cirka halvparten av bildeflaten, og trekker til seg filmpublikummets oppmerksomhet når Det Hvite Hus og deretter Richard Nixon kommer til syne på fjernsynsskjermen. Philippe holder på med sitt, ingen i rommet kommenterer eller gir oppmerksomhet til det som skjer på fjernsynsskjermen. Nixon sier han ser fram til etterforskningen, og at det amerikanske folket har krav på å vite at presidenten ikke er kriminell. Historisk sett var Watergatesaken det heteste nyhetsstoffet i begynnelsen av august 1974, men for aktørene i rekonstruksjonen ser dette ut til å være uinteressant. Likevel har det betydning i filmen. Ikke bare som en eksakt tidsangivelse eller for at seerne skal vite hva som var i nyhetsbildet, mensom en parallell til den kriminelle handlingen som planlegges. Nixon skal etterforskes for kriminelle handlinger – Philippe planlegger en kriminell handling. Når Nixon bruker ordet ”kriminell”, forsterker det inntrykket av at vi dette er en (slags) kriminalfilm. Et ikke uvanlig plot i en kriminalfilm er da også planlegging og gjennomføring av en kriminell handling. Inntrykket av kriminalfilm forsterkes av at scenen er i svart-hvitt.

Andre scener i rekonstruksjonen, som vises i anslaget, er når utstyret bæres inn i varebilen, og bilen kjører gjennom gatene på vei mot World Trade Center. Hver innstilling varer kort tid, og bruken av nære og halvnære bilder gjør at inntrykket blir hektisk, oppjaget, fortettet og nervøst. Fra innsiden av bilen vises også nære og ultranære bilder: Av rattet, et nøkkelknippe som dingler, glimt av alvorlige og lukkede ansikter filmet fra undervinkel, de to rutene i bilens bakdør. Glimt av skyskraperne bilen passerer når de kjører mot WTC. Skyskraperne er naturlig nok filmet undervinklet, noe som bidrar til å forsterke følelsen av at menneskene er små sammenlignet med skyskraperne, og opplevelsen av at prosjektet de skal gjennomføre er stort. Kanskje for stort. Tausheten i bilen. Igjen: fortettet stemning.

I anslaget introduseres menneskene i teamet til Philippe, og det kommer fram at en av dem ikke stolte på en annen i teamet. Dette utsagnet utvider publikums forståelse for hvor stort og risikofylt prosjektet var, og også at Philippes hjelpere løp en betydelig risiko. Det var selvfølgelig straffbart å ta seg inn i World Trade Center, men viktigere var kanskje risikoen for å måtte leve resten av livet med vissheten om at de hadde hjulpet en venn inn i døden.

Temaet i Man on Wire kan sies å handle om å realisere sine drømmer. Dette kan understøttes av filmens første replikk, hvor Philippe sier at han våknet og befant seg i et slags mareritt. Philippes drøm kunne paradoksalt nok koste ham livet.   

At filmens tema handler om å realisere sine drømmer er en enkel og banal måte å presentere filmens tema, og som ikke får med alle de nyanser og lag som finnes i Philippes historie. Det som overrasket meg som seer, var hvor grepet jeg ble av synet av Philippe på linen mellom tvillingtårnene, og hvor vakkert det var å se han gå på en tynn tråd mellom himmel og jord. En av tilskuerne sa at Philippe hadde gitt henne en gave, hun kjente seg lykkelig og heldig som hadde fått oppleve det. Jeg forstår hva hun mente.  For meg er Man on Wire mer enn en film om å realisere en uoppnåelig drøm. Det er en film om livet, døden, besettelsen og kunsten. Den rører og berører.

Pensumfilmer:

Cantet, Laurent: Klassen (Entre les Murs) (2008)

Marsh James: Man on Wire (2008)

Moore, Michael: Bowling for Columbine (2002);

Guggenheim, Davis: An Incovenient Truth (2006)