Oppgave 1: Filmen “Klassen”

OPPGAVE  1

Den franske dokumentarfilmen ”Klassen” gir oss et usminket møte med en ungdomsskoleklasse og læreren deres. Fokuset er samspillet mellom elevene og læreren, og lærerens anstrengelser for å møte elevene faglig så vel som sosialt. Filmen gir også et blikk inn i det franske skolesystemet, og ikke minst hvor vanskelig møtet mellom det franske samfunnet og utdanningssystemet kan være for elever med ikke-vestlig bakgrunn. Filmen viser på en  enkel og usentimental måte at en skoleklasse består av individer med ulik bakgrunn og ulike forutsetninger, og at å være god nok lærer for alle, er en oppgave som krever pedagogisk og faglig kompetanse og grenseløs  tålmodighet..

Filmen ”Klassen” bygger på Francois Bérgaudeaus roman ”Entre les murs” (”Mellom veggene”), som han skrev etter at han hadde arbeidet et år som lærer på en ungdomsskole i Paris. Filmmanuskriptet er utarbeidet gjennom et samarbeid mellom forfatteren og regissøren Laurent Cantet.

Filmens har en dokumentarisk form, der elevene og læreren spiller seg selv, eller ”utgaver” av seg selv. Filmen utspiller seg i all hovedsak inne i klasserommet, med noen glimt fra andre deler av skolen og skolegården. Bortsett fra begynnelsen, foregår alt bokstavelig talt mellom veggene.  

Åpningsscenen, anslaget, er et nærbilde av en mann, som seeren ganske raskt kan identifisere læreren. I åpningssekvensen er bildet så nær mannen at det nesten er ubehagelig, fordi vi ikke umiddelbart greier å identifisere omgivelsene. Etter litt tid forstår vi at mannen sitter på en kafe. I det han tar en slurk kaffe, reiser han seg og går ut på gata, der han møter et par kollegaer. Etter kort tid er han lukket inne i skolen.  

Første bilde er tett på læreren, og det er det vi skal være gjennom hele filmen. Vi skal tett på ungdomsskolelærer Monsieur Marin og elevene som han er klassestyrer for og skal undervise i fransk. Kollegaene og andre ansatte på skolen møter vi i noen få scener, og i noen scener møter vi læreren i samtale med foreldrene, men først og fremst er fokuset i klasserommet og på samspillet mellom læreren og elevene.

Den fortalte tiden strekker seg over et skoleår; fra den dagen lærerne møtes etter ferien og elevene møter til nytt skoleår, til elevene går ut av klasserommet for siste gang. De er da ikke bare ferdige med et skoleår, de er også ferdige med ungdomsskolen.

Den narrative diskursen drives fram av samspillet mellom læreren og elevene. I timene fører læreren en kamp om elevenes oppmerksomhet. Han underviser i fransk og forsøker å få elevene til å interessere seg for fransk språk, grammatikk og litteratur. Samtidig parerer han uhøflige spørsmål,  kommentarer, kritikk, kjekling elevene imellom og andre brudd på reglene. Tonen elevene imellom er skarp. Ofte greier M. Marin å få til en brukbar undervisning, andre ganger blir han drevet inn i diskusjon med elevene om andre ting. Elevenes minoritetsbakgrunn skaper stadig spenninger og små konflikter. To av de sterke jentene, Khoumba og Esmeralda, kritiserer han blant annet for å bruke så ”rare” navn når han lager eksempler. De spør hvorfor han ikke kan bruke navn som er vanlige for de etniske gruppene elevene representerer. Spenningskurven stiger når læreren kommer i konflikt med en av klassens sterkeste elever, Khoumba, og seinere når han blir holdt for å være ansvarlig for at en av guttene i klassen blir utvist fra skolen.

Dette er en troverdig film om livet på i en ungdomsskoleklasse i en bydel i Paris. Tilskueren får opplevelsen av å være i klasserommet. Kamera fokuserer på læreren, på enkeltelever eller grupper på to eller tre elever, og av og til får vi opplevelsen av at kameraet er øynene til en av elevene fordi vi ser håret eller deler av ansiktet til noen elever i forgrunn av bildet, mens fokus er på andre elever. Kameraet ”ser på” det som skjer. Det er få oversiktsbilder av klasserommet. Kameravinkelen er nesten alltid på samme nivå som objektet, og det er mennesket som er i fokus og som tar plassen i bildet. Dette gjør at vi får et begrenset inntrykk av omgivelsene, og en nesten klaustrofobisk opplevelse av klasserommet. Elevene sitter tett, klasserommet virker trangt.

Et par ganger vises skolegården i fugleperspektiv. Vi får inntrykk av at det er læreren som står ved et vindu i gangen og ser på elevene. Skolegården virker trang. Den er rammet inn av høye murvegger.

Filmens troverdighet ligger også i at både læreren, elevene og kollegaene er framstilt som mennesker på godt og vondt. Det er ingen helter, og heller ingen fiender. Ingen bad guys og ingen good guys.  Læreren er riktignok en hverdagshelt som gjør så godt han kan, som har empati overfor elevene og som forsøker å forstå hva som skjer, men han er langt fra ufeilbarlig. Elevene framstår som en gruppe av enkeltindivider som både har ressurser, men som også har sine problemer. Det rører og berører tilskueren når klassens kanskje mest problematiske elev lager sin ”selvbiografi” ved hjelp av fotografier av seg og sin familie, og viser med all tydelighet at skolehverdagen består både av seiere og nederlag, og hvor mye det betyr for den enkelte elev å få til noe. Elevenes opplesing av sine korte selvbiografier gir et rørende bilde av enkeltindividene. Det virker med andre ord som om læreren og elevene – gjennom et virkelighetsnært bilde fra virkeligheten – viser hvordan virkeligheten er. Tilskueren forstår naturligvis at filmen er klippet og regissert, men det glemmer man underveis. Det er spill – eller er det spill? Som tilskuere tror vi på læreren, på kollegaene, på foreldrene og ikke minst på de forskjellige elevene i klassen.

Filmen viser noen samtaler mellom læreren og enkelte foreldre. Her kommer foreldrenes håp og ønsker for sine barn fram, og vi ser hvor vanskelig kommunikasjonen blir på grunn av språk- og kulturbarrierer.

Kamera gir noen glimt fra en skolehverdag som handler om små ting og store ting i uskjønn forening. Lærere og rektor engasjerer seg i kaffemaskinen og i disiplinærspørsmål, i foreldre som blir fengslet og skal utvises fra Frankrike, og i en lærer som vil feire at hun er gravid. Alt vist med et ”nøytralt”, ”dokumenterende” kamera.

Filmens nøytrale og dokumenterende karakter understrekes av at det gjennomgående brukes diegetisk lyd. Ved en anledning brukes voice-over. Etter at konflikten mellom læreren og Khoumba har eskalert, mottar læreren et brev fra eleven. Brevet blir lest av eleven i en voice-over, mens kameraet følger læreren og klassen i undervisningen. Den diegetiske lyden er da tonet helt ned, men kommer tilbake når eleven avslutter lesingen.

Filmen henvender seg til et allment publikum. Underteksten oppfatter jeg som en kritikk av det franske skolesystemet, men denne kritikken opplever jeg ikke som et påtrengende budskap fra filmskaperen. Ved å ”vise skolehverdagen” oppnår regissøren noe langt mer; han oppnår at tilskueren selv begynner å reflektere. Det allmenne i skolesituasjonen, i utfordringene knyttet til det å undervise ungdom med minoritetsbakgrunn, gjør at filmen oppleves som troverdig og gjenkjennelig også for et norsk publikum. Elevene har gode og dårlige sider. Det samme har læreren. Det er jo sånn det er.