Know-how

En gang satt jeg i skyggen på verandaen bak huset og så det hvite såpeskummet som la seg oppover de sorte, tynne armene til Bezrat. Bezrat stod ved vaskekummen og gnidde fars hvite skjorter mot det ruglete brettet. Bezrat i den rosa kjolen som mor hadde sydd. Bezrat med håret i tynne fletter, stramt over hodebunnen.  – Omo, sa Bezrat og smilte med store, hvite tenner. Vi snakket sammen på en blanding av italiensk, engelsk, tigrinja og norsk. Vi forstod hverandre. Bezrat var kanskje tretti år, hun visste ikke. Jeg var fem.

Bezrat brant kaffebønner i ei lita leirkrukke. Etterpå ga hun meg kaffekverna så jeg kunne male dem. Jeg dro sveiva langsomt rundt. Varmen satte seg fast innvendig. Den gjorde bevegelsene små og langsomme. Den var i nesa, i halsen, i ørene, i øynene. Om noen måneder ble det sommer. Det ville bli varmere, og den hete, sviende ørkenvinden ville trenge inn i alt.

 Sammen med en gruppe skandinaviske ingeniører hadde min far kommet til Assab i februar 1959, en by som i dag er på størrelse med Fredrikstad. Assabs strategiske beliggenhet ved Rødehavet var utgangspunktet for en ambisiøs plan om å gjøre denne støvete byen til et knutepunkt for Etiopias eksport og import. Det var dette de skandinaviske ingeniørene skulle bidra til. Begrepet var “know-how”. De skandinaviske ingeniørene hadde “know-how”.

Etter noen måneder kom ingeniørenes koner og barn med drømmer om det gode liv med sol, varme og daglige svømmeturer i det glitrende Rødehavet. Vi kom til et skinnende blått hav. Så salt at det sved på huden, så varmt at man svettet under svømmeturen. Men blått og vakkert var det, og ikke rødt som det kan bli av algeoppblomstring. Det så vi aldri.

 Varmen slo oss ut. Konene måtte få eritreisk hushjelp, og dagens utfordring var å få tida til å gå. Den skrinne jorda og det varme, tørre klimaet gjør at lite eller ingen ting blir dyrket i området rundt Assab. Tre ganger i uka kom fly fra Asmara med frukt og grønnsaker – hvis det var plass. Bezrat handlet og lagde mat etter min mors instruksjoner, og noen ganger etter eget hode. Hun ryddet og vasket klær, lagde mat og serverte, og hun passet lillebroren min. Tidlig om morgenen kom hun gående på den støvete veien, hvis hun ikke hadde overnattet fordi mor og far hadde vært i selskap.

Mor hadde tatt symaskinen med til Assab. Hun sydde kjole til Bezrat, og noen plagg til broren min og meg. Strømforsyningen var ustabil, og symaskinen måtte drives med håndsveiv. Etter hvert ble den stående. Det var for varmt.  For mor, og for symaskinen.

 Om dagen hadde de skandinaviske mennene jobben, kvinnene hadde barna og hushjelpen.  Bortsett fra Bezrat kjente vi ingen eritreere. Vi levde i Eritrea og kjente en eritreer. Noen av de skandinaviske mennene hadde “boy”, en hjelpegutt som løp ærend og vasket bilen og sørget for at skoene var blanke. En “boy” hadde ikke noe annet navn. Britene hadde kastet ut italienerne i 1941. Kanskje var det de som hadde lagt igjen begrepet “boy”, som uten videre ble overtatt av den skandinaviske know-how.  

 I Assab bodde ikke bare afarer, tigrinere, noen engelskmenn og en liten gruppe skandinaver, det bodde fortsatt mange italienere der. Det italienske kolonistyret var avviklet, men hvor skulle italienerene gjøre av seg? Mange av dem hadde alltid bodd i Assab. De hadde hatt ledende stillinger, de hadde tilhørt overklassen, i årevis hadde de per definisjon stått over den eritreiske befolkningen. Det kunne ikke være lett å måtte forandre tanker og levesett fordi den politiske situasjonen var blitt dramatisk forandret. Kanskje gjorde de heller ikke det. Kanskje fortsatte de å være herrefolket i tanker og i levesettet. Det tidligere herrefolket beholdt jobbene og husene, men bodde ikke lenger i fedrelandet. På et vis var de blitt hjemløse. Hva tenkte de om framtida? Vi skandinaver bodde i store eneboliger, det samme gjorde våre naboer, to italienske familier. Bezrat bodde i et skur av bølgeblikk i en annen bydel.

 Vi hadde bare omgang med skandinaver. Det sosiale livet begynte etter at sola var gått ned, om formiddagen var det for varmt. Klokka tolv opphørte all bevegelse, og fram til fire var byen død. Da la vi oss, lyttet til duren i airconditionanlegget, og håpet at det ikke ble strømbrudd.

 Havna i Assab skulle utvides for å  kunne ta imot flere og større skip. Ved den opprinnelige havna var det for grunt, men med skandinavisk know-how skulle det bli laget en kunstig havn lenger ute i sjøen. Denne kunstige kaia skulle ligge og flyte på fire store, hule betongsylindere som kalles casuner. Far tok oss med til anleggsområdet der det glinset i sorte kropper som blandet sement, helte sementen over i trillebårer, frakten den, helte sementen ned i et virvar av armeringsjern og gikk tilbake for å hente neste bør.  

 I tillegg til det nye kaianlegget skulle det bygges en taubane fra de store saltdepotene utenfor havneområdet og fram til den nye havna. Dette var fars jobb. Det ekstremt høye saltinnholdet i Rødehavet har gjort Assab til saltprodusent. Sjøvannet blir ført inn i bassenger, og når vannet har fordampet ligger saltkrystallene igjen. Såvidt jeg vet foregår det på samme måte i dag, for gjennomsnitttemperaturen i Assab er fortsatt på 29,5ºC, og vannet fordamper raskt. Før saltet blir ført ombord i lasteskip skyfles det opp til små, hvite fjell. De hvite saltfjellene er vakre mot det blå. Mot himmelen og havet. Bortsett fra de hvite saltfjellene kan jeg ikke huske at noe var vakkert i Assab. “Assab, Eritrea’s largest port, is hot, windy and industrial, (..). At the southern extremity of the desolate and inaccessible Dankalia region, Assab has always been a bit of an outpost.”[1]

 I denne byen skulle vi bo i nærmere to år. De med know-how skulle sette i gang eritreere uten know-how, men hva skulle de skandinaviske kvinnene og barna gjøre gjennom de lange, hete og begivenhetsløse dagene? Når mørket hadde pakket inn husene satt vi på verandaen og spiste. Langt borte hang en enslig gatelykt over den støvete veien som jeg ikke kan huske hadde noe navn. Fra italienerenes hus kunne vi skimte lys gjennom skoddene. Om morgenen vugget kamelkaravanene forbi sammen med de innpakkede kameldriverne som vi bare skimtet ansiktene på. Jeg lurte alltid på hva de skulle.

 Den skandinaviske kolonien gikk i coctailselskaper til hverandre. Kolonitida var over, men coctailselskapene ble gjennomført i beste kolonistil. Mor pyntet seg med lang kjole og glitrende sko, far hadde smoking og magebelte og sorte sko som skinte, og mente at hans skopusser var den flinkeste i hele Assab. Vi pleide å stå på verandaen når de gikk, broren min, Bezrat og jeg. Bezrat i den rosa kjolen. Alltid i den rosa kjolen som mor, hennes signora, hadde sydd.

 En dag skulle det skje noe. En dag skulle vi røskes ut av kjedsomheten og oppleve noe stort. Keiser Haile Selassie skulle komme. I bakken opp mot den koptiske kirka stod vi i pentøyet, i støvet, under den brennende sola, og ventet. Flere hundre mennesker stod sammen med oss og ventet på å få et glimt av den etiopiske keiseren. Og vi stod på jorda til et land som ikke eksisterte.

 Italienerne koloniserte Eritrea på 1890-tallet. Da den italiensk kolonimakta var slått av engelskmennene i 1941, og den engelske administrasjonen skulle trekke seg ut etter  2. verdenskrig, var spørsmålet hva som skulle skje med Eritrea. Etiopias keiser Haile Selassie gjorde krav på Eritrea. Han hadde gjort det tidligere, og i 1950 imøtekom FN kravet. Fra 1952 skulle Eritrea bli en del av det etiopiske keiserdømmet. Riktignok med et visst selvstyre, men i praksis førte FNs vedtak til at Eritrea ble slettet fra kartet. Vi stod med andre ord på jorda til et land som ikke eksisterte og ventet på en keiser folket ikke ville ha. Det skulle vise seg to år etter, da den tretti år lange frigjøringskrigen begynte. Det er mulig Eritreas skjebne ble diskutert over drinkene i coctailselskapene, jeg var ikke der og vet ikke, men jeg er sikker på at ingen skandinaver visste noe om motstanden som ulmet i den eritreiske befolkningen. Vi stod i bakken foran den koptiske kirka og ventet på noe stort. Keiseren var stor.

 Keiseren var svært liten av vekst, noe han kompenserte for med et overdimmensjonert selvbilde og mange puter når han satt. Den keiserlige putebærer fikk jeg kjennskap til da jeg som voksen leste Ryszard Kapuscinskis bok “Keisaren. Ein diktators fall”.  Putebæreren var med på alle reisene keiseren gjorde i inn- og utland, og hans oppgave var å sørge for at det var tilstrekkelig mange og gode puter under den keiserlige rompa.

Haile Selassie hadde et godt rennome både i den vestlige verden og blant andre afrikanske statsledere. Han framsto som en moderne statsleder, og han var statsoverhode for det eneste landet i Afrika som hadde holdt på sin selvstendighet. Det ga Etiopia en helt spesiell status på det afrikanske kontinentet. Haile Selassie ønsket å gjøre Addis Abeba til en moderne storby. Infrastrukturen skulle utvikles og samfunnet reformeres. Det var langtfra noen tilbakelent keiser den etiopiske – og eritreiske – staten hadde. Haile Selassie sov lite, styrte diktatorisk og hadde et hoff med angivere og øyentjenere. Ingen visste hva som ble sagt under de intime morgensamtalene keiseren hadde med en og en av sine medarbeidere. En venn i dag kunne være fiende i morgen. Folket sultet, i Keiserpalasset ble det holdt overdådige selskaper. “Vin og kaviar vart floge inn frå Europa med spesialfly. For 25.000 dollars vart Miriam Makeba henta frå Hollywood for å underhalde statsleiarane med zulu-songar etter bordseta”, skriver Kapuscinski om et statsledermøte i 1963.

 Jeg er ikke sikker på om Keiseren kom til Assab den gangen vi stod og ventet. Jeg er ikke sikker på om noen av de tjuesju bilene som hørte til i den keiserlige garasje kjørte forbi oss. Det kan hende, men det kan også hende Haile Selassie ble hjemme fordi han visste at det ulmet i Eritrea, og fordi det også var urolig i Addis Abeba.  

 Det spesielle ved Eritreas topografi er variasjonene. Fra Assab i sør og nordover langs kysten til Massawa ligger Dankalia ørkenen. Varmen er ekstrem, som i Assab. Ikke bare på grunn av den høye temperaturen som kan komme opp mot 50 grader, men også fordi luftfuktigheten er så høy. Området blir regnet for det varmeste og mest ugjestmilde på jorda. Fra havnebyen Massawa går veien vestover til hovedstaden Asmara, som ligger på et høyfjellsplatå 2350 meter over havet. I løpet av 110 kilometer klatrer man dramatiske 2500 meter opp gjennom hårnålsvinger med fjellet på den ene siden og bratte stup på den andre. Har man hang til mer dramatikk kan man kikke ned på vrak av busser, biler og skjelletter av mange slags dyr. Når man endelig kommer på toppen er man først glad for å ha overlevd. Etterpå kan man glede seg over fjellene, den frodige vegetasjonen og den behagelige temperaturen.    

 Sommeren og den varme ørkenvinden kom til Assab, og den skandinaviske kolonien flyktet til Asmara. Da vi reiste fra Assab International Airport, som fortsatt ikke er noe mer enn en asfaltert flystripe og et skur, var det over førti grader. .

 I Asmara bodde vi på et pensjonat som ble drevet av en myndig italiensk signora. Om ettermiddagene satt jeg i patioen og flettet palmeblader, lot de voksnes snakk være et behagelig bakteppe, og frydet meg over at det gikk an å puste. Om formiddagen spaserte vi langs hovedgata Harnet Avenue, satt under palmer og bougenvillear og spiste is, eller gikk på bar og drakk te. 

 Asmara er litt større enn Oslo, med en arkitektur som er så særegen at mange bygninger står på UNESCOs verdensarvliste.

 ”The Capital, Asmara, is like a film set from an early Italian movie. Old chrome espresso machines churn out cups of macchiato, Cinquecento taxis putt-putt about and all over town you can see outstanding examples of Art Deco architecture. Asmara is without doubt one of the safest, cleanest and most attractive capital cities on the continent.”[3]

 I den italienske koloniporteføljen ble Eritrea ansett for å være selve “juvelen i kronen”. For å realisere drømmen om et romersk imperium i Afrika, satte Mussolini i verk en storstilt utbygging av industri og infrastruktur da han kom til makten i 1922. Da hadde allerede byplanleggeren Cavargnari utarbeidet en omfattende plan for å smelte sammen fire små landsbyer til en ny, velogranisert storby: Asmara. Mussolini ga italienske arkitekter carte blance til å bruke Asmara som utviklingslaboratorium, og resultatet ble en by med en særpreget modernistisk arkitektur. Om det ikke er et under, så skyldes det sannsynligvis et gentlemens agreement at denne vakre byen ikke er bombet sønder og sammen i løpet av krigene mot Etiopia. Da vi tråkket i gatene på 1960-tallet stod byen som den hadde gjort tretti år tidligere, og den gjør det fortsatt. Som arkitekstudent eller turist kan man glede seg over Cinema Imperio Bar med den originale, italienske kaffemaskinen, den skinnende, hvite Carraramarmoren i moskeen Kulafa al Rashidin, den store fontenen Mai Jah Jah, og  boligene i det luksuriøse boligstrøket Tira Avolo. 

 I en ny bok om Armaras bygninger ser jeg et fotografi av den vakre fontenen Mai Jah Jah. På avsatsene oppover fontene sitter flere gamle menn. Tenkte de på at de gamle, vakre bygningene trenger å bli restaurert? Jeg vet ikke, men når jeg ser dem tenker jeg på at de må ha mistet familiemedlemmer og venner i krigenene de har levd gjennom. Jeg tenker på krigen som startet i 1998, en av de blodigste i Afrikas historie, og jeg lurer på hvordan det skal gå med dette lutfattige landet der 80%  av befolkningen fortsatt er analfabeter og over 60 000 mennesker lever i flyktningeleire inne i landet. President Isaias Afewerki lovet demokrati og utvikling. Det er femten år siden. Ingen løfter er innfridd. Så mye lidelse, så mye fattigdom, så mange år med krig. Var det noe av dette de tenkte på, mennene ved Mai Jah Jah? Hvordan skal Eritreerne løse sine problemer. Hvem i dette landet har know how?

 Etter en måned i Asmara reiste vi tilbake til Assab, der alt var som før. Havet var like blått og like salt. Strømmen gikk og kom, himmelen var uten skyer, og  Bezrat stekte injera, et svampaktig brød vi spiste til nesten alle måltider.  

 En dag lå det forventninger i lufta. Vi skulle til anleggsområdet. Den første casunen var ferdig, klar til å trekkes på sjøen og slepes i riktig posisjon. I all framtid skulle casunen duve i Rødehavet og tåle vekten av containere og kasser og folk som arbeidet med lasting og lossing. Dette skulle være begynnelsen på Assabs framtid som sentral havneby på Afrikas Horn. Arbeidere, skandinavenes familier og andre skuelystne hadde samlet seg for å se. En milepæl var nådd.  Det skulle bli fire casuner. Nå var en fjerdedel av arbeidet unnagjort.

 Champagneflasken smalt mot betongen, og casunen var døpt. Jeg klappet, mor klappet, arbeidsfolk og skuelystne klappet. Casunen fikk navn etter den legendariske amerikanske film- og svømmestjernen, Esther Williams.

Det fantes en kino i Assab, en utekino der vi en gang så “En verdensomseiling under havet” med Kirk Douglas i hovedrollen. Det kan hende kinoen hadde vist filmer med Esther Williams, og kanskje visste de eritreiske arbeiderne hvem Esther Williams var. Det er mulig. Det er også mulig at de var like fornøyde med navnet som de skandinaviske ingeniørene var. Da dåpen var unnagjort begynte taubåten å trekke den nye Esther Williams ut til riktig posisjon. Vi ventet utålmodig, det tok lang tid. Da den nye Esther Williams endelig var framme og ble løsnet fra slepet, var gleden stor, men kortvarig. Esther Williams gikk til bunns som et blylodd.

 Jeg har lest gjennom papirer som ligger i en liten, brun koffert med ødelagt håndtak, som far en gang har reparert med tau. I kofferten hadde mine foreldre alt de syntes var viktig: Dagboknotater, 7.ende sanser, kontrakter, vitnemål og brev. Det er mine skatter. Jeg åpner kofferten ganske ofte. Her ligger minner fra Eritrea: dagboknotater og  bilder. I en konvolutt ligger et bilde som viser  “Esther Williams”  i det hun blir dratt avgårde av slepebåten. Det er det eneste jeg finner om “Esther Williams” og skandinavisk know-how.

 

 

 

---

[1] Gordon, Frances Linzee: Lonely planet: Ethiopia, Eritrea & Djibouti. Victoria, Australia. 2000. s. 409

[2] Ryszard Kapusinski: Keisaren. Ein diktators fall. Det Norske Samlaget. 1986

[3] Op.cit. Gordon, Frances Linzee s. 313