En hverdagshistorie

Dette er en fortelling om Sivert. Det er også en fortelling om Siverts foreldre, om læreren til Sivert, om skolen han går på, de andre elevene i klassen, og foreldrene deres. Det finnes mange fortellinger om Sivert, og det er mange som Sivert. Jeg lar min fortelling begynne en vilkårlig høstdag når Sivert går i fjerde klasse. Han har gått alene til skolen, og nå sitter han på den store huska og venter på at det skal ringe inn. Skolegården er full av barn med blanke ansikter, melkebarter, snørr, bursdagskort, sko som gnager, løse melketenner, forventninger og hemmeligheter. Når det ringer til første time løper de mot inngangen. Sivert løper også, og når læreren kommer står han som vanlig først i rekka. Klassen ramler inn i den trange gangen, og læreren hjelper til med vrange glidelåser og skolisser med blåknute mens han hører på dem som prikker han i ryggen og en som sier Ragnar, Ragnar jeg skåra to mål i går. Sivert greier seg selv. Han henger jakka på knaggen, plukker opp ranselen, går inn i klasserommet og setter seg ved pulten. Fortsatt er det mulighetenes morgen. Det kan bli en fin dag for klassen, for Sivert og for læreren.

 Alle vet at Sivert slår. Ikke hver dag, heller ikke hver uke, men plutselig og tilsynelatende umotivert treffer knyttneven hans en mage eller et kinn. Alle vet det, men ingen forstår hvorfor han plutselig kjører en knyttneve i magen på en som står ved siden av. Rundt Sivert har det blitt et åpent, utrygt rom som det er skremmende å komme inn i. -Good morning boys and girls, sier læreren, Ragnar. -Good morning teacher, sier elevene. Sivert holder leppene sammen. Når friminuttet kommer løper klassekameratene ut i skolegården og spør ikke hva Sivert skal eller om Sivert vil være med. Han finner dem, han spør ikke om å få være med, han trenger seg inn i leken. De gir plass, de tør ikke å nekte. En stund leker de “boksen går”. Den som blir “tatt” må “stå”, sånn er reglene. -Sivert! er det en som roper. Sivert er “tatt”, men Sivert vil ikke “stå”. Etter en stund går leken i oppløsning når en etter en av klassekameratene fordamper og blir borte i mylderet av unger på skoleplassen. Bare Sivert står igjen og ser i bakken mens han sparker til en stein før han går til huska og jager vekk to førsteklassinger. Etterpå klatrer han opp og forsøker å sette huska i bevegelse. Det er lettere når det er flere som sitter på. Sivert spenner kroppen for å gi fart. Han er kraftig og sterk, og etter hvert svinger huska i store pendelbevegelser. Det ringer inn, dagen går, det blir en grei dag, en vanlig dag. Elevene leser og regner, læreren er fornøyd, og Sivert får gjort litt han også. Ikke så mye, men det er bra det han har gjort, sier Ragnar. Fint. Kanskje du kan gjøre to stykker til nå som du er så godt i gang, sier Ragnar og ser at ansiktet til Sivert blir mykt og glatt og lyst. Det er lenge siden Sivert har gjort så mye i en time. Timeviseren flytter seg, læreren ser på klokka, elevene pakker sekkene og driver ut i gangen der stemningen er skrudd opp litt mer enn vanlig. Det skjer ingen ting. Ingen ting av betydning ser det ut til. En gutt står med noe i hånda, mer er det ikke.

 Denne ettermiddagen får læreren tre telefoner fra opprørte foreldre som kan fortelle at Sivert har banket opp to elever på veien hjem. Foreldrene er sinte og har mange ord som skal ut og må inn i lærerens hode: Nå må noe skje. Dette finner vi oss ikke i. Skal denne gutten få lov til å tyrannisere hele klassen? Nå er vi lei av dette her. Vi forlanger at skolen gjør noe. Skal vi akseptere at ungene våre er redde for å gå på skolen på grunn av en sånn som Sivert? Dette og mye annet sier de. Den ene som ringer er klassekontakt. Han ringer til rektor også. Når alle inngående samtaler er over gjenstår en utgående til Siverts foreldre.

I over tre år har foreldrene til Sivert hatt møter og samtaler med skolen uten at det har forandret noe for Sivert. Læreren og sosiallæreren har foreslått henvisning til Pedagogisk-psykologisk tjeneste eller til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Der kan de hjelpe til med å finne ut hvorfor han slår, hva som gjør at han blir frustrert, har sosiallæreren sagt. Sivert må lære å kontrollere sinnet sitt, har læreren sagt. Hvis han får rett til spesialundervisning kan han få litt mer faglig hjelp også. Det blir jo vanskeligere med fagene etter hvert. Men hvorfor skal Sivert henvises, har foreldrene spurt. Det ingen problemer med Sivert når han er hjemme. Han slår ingen da. På skolen blir han ertet og holdt utenfor. Alle kan bli ampre av det. Hva gjør skolen for klassemiljøet, for at Sivert også skal ha noen å være sammen med? Skal psykologene teste Siverts evner og anlegg og temperament og komme med en diagnose fordi han ikke har det bra på skolen? Skal han få en diagnose som skal gi han ekstratimer som får han til å føle seg dum og enda mer utenfor? Sivert er ikke dummere enn de andre. Hvordan vil det bli for Sivert resten av livet hvis han skal drasse på tester og utredninger og vedtak om spesialundervisning? Sivert trenger ikke spesialundervisning, han trenger venner i klassen. Han trenger et godt klassemiljø. Blir barn snillere av å få spesialundervisning? Siverts foreldre er opprørt over at læreren og skolen vil at Sivert skal få spesialundervisning.

 Når noe har skjedd har Siverts foreldre fått mange telefoner fra sinte foreldre i klassen. Alltid er det noe med Sivert. Er det ingen andre barn som gjør noe galt? Er det sikkert at Sivert alltid har skylda? Læreren har også ringt mange ganger. Hver gang har foreldrene forsøkt å snakke med han for å finne ut hva som har skjedd, hvorfor han har slått, hva de andre har sagt, hvorfor han har blitt sint. De har formant og truet og lovet ny playstation og tur på badeland hvis han ikke slår. Likevel skjer det igjen. På konferansetimen tidligere i høst sa læreren at Sivert hadde faglige problemer. Det var nytt. Før snakket de mest om Siverts temperament og ikke så mye om fagene, bortsett fra lesingen. Sivert har slitt med lesingen, og det går fortsatt svært langsomt. I fjerde klasse har alt blitt så mye vanskeligere, og lesingen sinker han i de andre fagene også. Han er ganske god i matematikk, i alle fall greier han å følge med, hadde det ikke vært for de lange tekststykkene. Sivert må streve og stave seg gjennom ord for ord, og når han kommer til slutten av regnestykket skjønner han ikke hva de spør om. Kunne han ikke fått en annen matematikkbok? En som ikke har så mye tekst?

 Denne ettermiddagen har moren til Sivert fått telefon fra den sinte klassekontakten og fra moren til den andre gutten som Sivert har slått. Jeg bare dytta, sier Sivert når moren spør. Hun spør mer, og når læreren ringer vet hun hva det gjelder. Vet læreren hva som virkelig skjedde på vei hjem fra skolen? En sak har to sider, men er det noen som bryr seg om hvordan Sivert har det? Det er så lett å skylde på Sivert, alle vet jo at det er han som slår. Tror læreren det er hyggelig for Sivert at guttene i klassen vifter med en bursdagsinnbydelse når han er den eneste i klassen som ikke er bedt? Hvordan ville læreren reagert hvis han var den eneste som ikke ble bedt på personalfesten? Var det rart at Sivert ble opprørt og fortvilet og at det endte med at han dyttet til de to andre. De er ikke så uskyldige som de gir seg ut for. Moren til Sivert sier mye annet også som går inn i lærerens hode og blander seg med de andre samtalene. Den ene av dem som har blitt slått eller dyttet eller banket opp eller hva det er som har skjedd, er klassekontaktens sønn. Det er han som blir ni år om tre dager.

 Sosiallæreren er i møte, rektor har gått for dagen, læreren går også hjem. Han har unger som skal kjøres til trening og hjelpes med lekser, dessuten er det bridgekveld. Før bridgen ringer han klassekontakten og spør hvordan det går med sønnen. Det går bra, sønnen er litt uvel, kanskje et snev av hjernerystelse, men det går bra. Jada. Om sønnen har fortalt hva som forårsaket sammenstøtet? Sammenstøtet, repliserer klassekontakten med en stemme som går opp en halv oktav. Om læreren kaller et regulært overfall for et sammenstøt? Nei, nei, men har sønnen sagt noe om hva som utløste det? Bursdagsinvitasjonene kommer på bordet. Men nå er det sånn at sønnen ikke har det aller minste lyst til å ha Sivert i bursdagen. Før inviterte de alle guttene i bursdagsselskap, og det var ikke bare-bare, det kan han godt si uten å si et vondt ord om noen. For å bidra til et godt klassemiljø har de invitert alle guttene i klassen i tre år, men nå er vel guttene store nok til å bestemme selv? Eller hva synes læreren? Når vi inviterer til bursdagsselskap ber vi dem vi liker. Gjør vi ikke, spør klassekontakten. Dessuten er det flere som ikke har blitt bedt, i alle fall en til. Da blir det ti gutter i bursdagsselskapet, og det er i grunnen nok. Det er greie gutter. Læreren har lyst til å ha en hyggelig bridgekveld og runder av samtalen med en hilsen til sønnen.

Fredag morgen gjør Ragnar en avtale om et møte med rektor og sosiallærer. Noe må gjøres, han vet bare ikke hva. Når han møter klassen står Sivert først som han pleier, og ingen ser ut til å være opptatt av gårsdagens tildragelser. De som pleier å virre virrer, også han med et mulig snev av hjernerystelse. Når elevene er i gang med arbeidet låner Ragnar en assistent fra en annen klasse og går i gang med enesamtaler. Om det går greit med hjernerystelsen? Gutten ser uforstående ut. Ja, etter i går, var han ikke litt kvalm etter slosskampen? Jo. Kanskje litt. Vet han ikke at de ikke skal ha med bursdagsinvitasjoner på skolen? Jo, men. Forklaringen er litt innfløkt, men det er en forklaring. Det var de andre som hadde vist kortene til Sivert. Selv hadde han bare delt dem ut. Og Sivert hadde dunka han i magen så han falt, like ved en stein. Det kunne ha vært veldig farlig, sier sønnen til klassekontakten. Ja, sier læreren, avslutter og henter den neste gutten. Nei, han slo seg ikke så veldig da han falt, men det var innmari vondt i skulderen, der Sivert traff. Her! Han peker på skulderen. Det er vanskelig for læreren å få has på bursdagskortene. Gutten skulle bare legge kortet i sekken. Jo, de hadde snakket litt om det, at det kanskje skulle være utkledningsbursdag, men at det var ikke helt sikkert. Den tredje bekrefter det de to andre har sagt, og innrømmer å ha hatt en viss befatning med bursdagskortene og samtalen om utkledningsbursdagen. Til slutt kommer turen til Sivert. Han har ikke så mye å si. Ragnar lirker fram og tilbake. Hadde han sett bursdagskortene? Hadde han hørt hva de snakket om? Sivert svarer med ja og nei og vet ikke. Når Ragnar til slutt spør om Sivert var blitt lei seg på grunn av bursdagen, er det slutt på samtalen. Når de skal ha friminutt spør den ene av de to guttene om Sivert vil være med og leke “boksen går”. Det vil ikke Sivert. Ragnar ser at de to guttene veksler blikk.

 Det store friminuttet er langt for den som går alene. Sivert sparker i asfalten. Han går til huska der det sitter to jenter fra andre klasse. De tuller med hverandre og har det gøy. Den ene spør om Sivert vil dytte dem, og det gjør han. Sivert tar i alt han kan og jentene hyler av fryd. Ikke mer, hyler de, men Sivert fortsetter. Ikke mer, ikke mer hyler de igjen. En lærer kommer bort og sier at Sivert må gi seg. Hvis han skal være ved huskene får han oppføre seg. Huska får kortere og kortere utslag, jentene ler og den ene hopper av. Den andre blir sittende og bikke huska fram og tilbake. Kan du snurre meg, spør hun. Sivert har ikke noe annet å gjøre. Han snurrer huska rundt så kjettingene tvinnes i hverandre. Etterpå slipper han og ser på huska som snurrer fort i motsatt retning. Rundt og rundt. Det gylne håret til jenta står rett ut. En gang til, ler jenta. Sivert snurrer. Nå skal han gjøre det enda bedre. Han snurrer og snurrer og snurrer. Au, sier jenta. Stopp. Håret hennes har surret seg fast i kjettingen. Sivert ser det ikke, han tror hun tuller og fortsetter. Jenta hyler, Sivert snurrer. En fast hånd river han bort. Huska snurrer tilbake i full fart. Jenta hyler og skriker og holder seg på hodet. Hun hyler så høyt at mange barn kommer løpende til. Læreren går bort til jenta som holder en stor hårdott i hånda. Da løper Sivert. Han løper så fort han kan ut av skolegården, forbi garasjene, forbi rekkehusene, gjennom et gjerde, forbi en lekeplass med husker og sandkasse og et stort eiketre, helt til han står på trappa hjemme og kan ringe på døra, andpusten, kvalm og på gråten.

 Moren er hjemme. Siver gråter og moren forstår ikke hva han sier. Har det skjedd noe i dag også? Når læreren ringer har moren kåpa på. Svært alvorlig, sier læreren. Hvis hun kan komme på skolen med en gang er det fint. Rektor vil gjerne ha et møte med henne, sosiallæreren og han selv. Han kan ta med sekken fra klasserommet, så det trenger hun ikke å tenke på. Sivert ligger på sofaen, rød og hoven i ansiktet. Hun legger et pledd over han, sier at hun skal på skolen og hente sekken. At hun skal snakke med læreren, at de må finne ut hvorfor han er så vanskelig når han er på skolen. Hun vet ikke hva hun skal si til rektor og læreren, eller hvordan hun skal finne ut hva som er best for Sivert og hva som er best for dem alle sammen. Sånn som det er nå kan det ikke fortsette. Moren til Sivert vasser gjennom bladene fra det store eiketreet som står ved lekeplassen. Bladene er brune og knitrer under skoene. Hva skal hun gjøre med Sivert?

 Ja, hva skal de gjøre med Sivert? Jeg lar moren til Sivert fortsette gjennom de visne bladene fra eiketreet, forbi rekkehusene og garasjene og opp mot skolen, mens hun tenker på hva hun skal si når hun møter rektor og læreren og sosiallæreren. Hun gruer seg nok. Jeg håper skolen forteller henne at Sivert er heldig som har foreldre som er glad i han og vil hans beste, og at skolen også vil det. Noen ganger kan det være vanskelig for en liten gutt på ni år. Det viktigste at de voksne kan finne ut av det sammen. Det er ikke alltid skolen vet hva som er best, og det er ikke alltid foreldrene vet hva som er best, men hvis de snakker sammen kommer de til å finne ut av det. Helt sikkert. Ja, jeg tror det er det de kommer til å si. De kommer til å si andre ting også, men dette er det viktigste, og det moren til Sivert kommer til å huske. Hun kommer til å være lettet når hun går fra møtet. Hun kommer til å ha tro på at de skal finne ut av det sammen. Og fortellingen om Sivert, den kommer til å ende godt.