I min kritiske, reflekterende faglogg skal jeg redegjøre for hvordan jeg har forsøkt å anvende aristotelisk dramaturgi, og hvordan jeg kan anvende begreper fra Aristoteles’ poetikk på min fortelling.
Struktur og fortellergrep
Historien om Sivert kan være historien om mange skolebarn, og dette er muligens historien om en virkelig Sivert. Historien forteller om noe som kunne ha skjedd, ikke noe som har skjedd. Historien er, jfr. Aristoteles’ begrepsbruk, en etterligning av virkeligheten (mimesis) Fortellingen, eller fabelen, er bygget opp med begynnelse, midte og slutt. Begynnelsen er historiens første avsnitt, der den allvitende fortelleren introduserer miljøet og omgivelsene hvor handlingen utspilles. Den allvitende fortelleren trer tydelig fram i begynnelsen (“Jeg lar min fortelling…”), trekker seg litt tilbake gjennom midtpartiet, for så å tre klart fram i slutten. Slutten består av det siste avsnittet. Grepet med den allvitende fortelleren som så tydelig trer fram i begynnelsen og slutten er ment å understøtte fortellingens generelle og allmenne karakter. Jeg har forsøkt å “generalisere på grunnlag av erfaringer”[i], og på den måten forsøkt å nærme meg det aristoteliske begrepet tekhne[ii]. Historien fortelles i hovedsak i historisk presens for å trekke leseren nærmere handlingene. Midten er det lengste partiet, og der konflikten (knuten, désis) bygges opp. Et stykke ut i midtpartiet blir Sivert og foreldrenes forhistorie fortalt. Den blir fortalt for å sannsynliggjøre de sterke reaksjonene fra klassekameratenes foreldre.
Gjenkjennelse og vendepunkt
Det kan diskuteres om fortellingen har to vendepunkter (peripeti): Det første der læreren får telefoner om at Sivert har banket opp to medelever, det andre der Sivert skader ei jente. Aristoteles definerer peripeti som et vendepunkt der “en handling slår om til sin egen motsetning[iii]“, noe som etter min oppfatning ikke skjer etter den første dramatiske hendelsen. Læreren må forholde seg til det foreldrene sier, det moren til Sivert sier, og til det guttene selv forteller. I tillegg gjør han en observasjon (“Ragnar ser at de to guttene veksler blikk”). Dette fører til at læreren får større innsikt i problemene, også fordi han blir konfrontert med krav om handling. Han innser at han må gjøre noe, men vet ikke hva. Hendelsen fører til forandring fra “uvitenhet til viten”[iv] (anagnorisis) hos læreren, om enn ikke til viten om hvordan han skal håndtere situasjonen. Et annet moment av gjenkjennelse er foreldrenes (og de utsatte elevenes) gjenkjennelse av Siverts atferd. Episoden er en gjentakelse av noe de har erfart tidligere, og er en gjenkjennelse av Siverts måte å handle på.
Vendepunktet i fortellingen mener jeg er den episoden der Sivert kommer til å skade ei jente. I denne delen av fortellingen utfører Sivert en positiv handling. Han er hyggelig med jenta, han hjelper henne med å snurre huska. Ved et uhell blir denne positive handlingen snudd til sin motsetning. Isolert sett kan den beskrives som en handling fra lykke til ulykke, slik Aristoteles beskrev omslaget i den greske tragedien. Denne episoden har til hensikt å vekke leserens medlidenhet med Sivert. Jeg har ønsket å vise at Sivert er et barn med behov for å være sammen med andre barn, og at han også kan få det til. Aristoteles hevder at det vekker medlidenhet når et menneske uforskyldt blir ulykkelig, og at vi føler frykt når dette mennesket ligner oss. Siverts reaksjon på den uheldige utgangen av den positive situasjonen ved huska viser at han blir ulykkelig, og sannsynligvis også redd. Sivert er en liten gutt som i det meste ligner andre gutter.
Karakter og handling
Selv om jeg har brukt en allvitende forteller har jeg i stor grad forsøkt å la historien drives fram av handlinger som er en logisk konsekvens av en foregående handling. Når Sivert kommer i konflikt med medelevene er det en følge av at det har blitt delt ut bursdagskort, og at Sivert ikke er invitert i selskapet. Når den allvitende fortelleren refererer hva moren til Sivert tenker (siste avsnitt), er det mer en følge av hendelsesforløpet enn av at det er en allvitende forteller. Aristoteles mener at personens karakter viser seg gjennom handlingen. Jeg har ønsket å vise at dårlige handlinger ofte er forårsaket av frykt. Det foreldrene sier om Sivert er forårsaket av frykt for at barna skal bli skadet. Når Sivert slår klassekameratene på vei hjem fra skolen kan årsaken være en frykt for å være utenfor fellesskapet. Jeg har også forsøkt å veksle perspektivet og gjøre leserens sympati ustabil. Dette er gjort for å få fram problemets kompleksitet. Ved vendepunktet skal imidlertid leseren få sterk sympati med Sivert. Denne overføres videre til Sivert mor, som tidligere i fortellingen har vekket både sympati og antipati. Hun har vist omsorg for Sivert, og selv om hun har erkjent det faktum at Sivert slår, har hun vært opptatt av å legge ansvaret for Siverts atferd over på klassekameratene og skolen. Etter den siste episoden skjer det en forandring med moren. Hun erkjenner problemet på en annen måte enn før (anagnorisis), og dermed ligger forholdene bedre til rette for et samarbeid mellom skolen og hjemmet for å finne løsninger.
En slags feil
Heltens skjebneomslag fra lykke til ulykke i den greske tragedien skyldes en slags feil eller brist (hamartia). Sivert har også en slags feil, han slår. Årsaken til Siverts atferdsproblem er ukjent. Leseren kan gjette at det henger sammen med lærevansker, de andre elevenes atferd og klassemiljøet, forhold hjemme, fysiologiske faktorer, men spørsmålet forblir ubesvart. Når fortellingen begynner er Sivert en ulykkelig gutt. Han lyser riktignok opp i et lite glimt når læreren gir han ros, men han mislykkes med å delta i det sosiale fellesskapet. Sivert er en liten gutt med et stort problem. Han trenger hjelp av voksne med omsorg og innsikt. Når historien slutter har de voksnes innsikt økt, og dermed er det også mer sannsynlig at Siverts problem kan løses.
Tema og konflikt
Fortellingens tema er elever med atferdsvansker. Jeg har valgt å beskrive en situasjon som de fleste lærere vil kjenne igjen, og har forsøkt å anskueliggjøre en del av de dilemmaene som de involverte opplever. Elever med utagerende atferd blir et problem både for seg selv og omgivelsene. Uten å gå nærmere inn i mulige årsaker til atferdsproblemene har jeg forsøkt å synliggjøre noen av de problemstillingene som er vesentlige for eleven og hans/hennes familie, og samtidig beholde klassens og lærerens perspektiv.
Ledemotiv
I fortellingen om Sivert spiller huska en viktig rolle. I begynnelsen av historien sitter Sivert på huska. Han sitter der i et friminutt etter at de andre elevene har gått bort fra leken, og det er på huska den siste, dramatiske hendelsen foregår. Huska er et sted der Siverts ensomhet ikke er så åpenbar, og det er dit han søker når han ikke mestrer en sosial situasjon. Det går an å sitte alene i huska, men det går også an å være flere sammen. Når Sivert har det bra ved huska og er i et sosialt fellesskap med to jenter, skjer det tragiske som får Sivert til å flykte fra huska og fra skolen.
Språk
Handlingen utspiller seg også gjennom det personene sier. Utsagnene er i alle hovedsak referert av den allvitende forteller, og er dermed ikke markert som dialog. Forutsetningen for at leseren skal oppfatte dialogen er at det er etablert et tydelig bilde av hvilke personer som snakker og hvilke roller de har. (s.3: “Om det går greit med hjernerystelsen? Gutten ser utforstående ut. Ja, etter i går, var han ikke litt kvalm etter slosskampen? Jo. Kanskje litt. Vet han ikke at de ikke skal ha med bursdagsinvitasjon på skolen? Jo, men.”) Her bruker jeg også en ufullstendig setning, “Jo, men.”, for å tydeliggjøre muntligheten.
Enkelte steder har jeg gjort bruk av gjentakelser. “Hadde han hørt …? Hadde han sett….” (s. 4), “At hun skal…, at de må…” (s.5). Gjentakelsene er gjort ved utsagn (her: fra læreren og moren), og er ment for å forsterke intensiteten og følelsene bak utsagnene.
Allitterasjon er brukt to ganger: “mulighetenes morgen” (s.1) og “streve og stave” (s.3).
Hovedpersonen har fått et etnisk norsk navn. Det har han fått for å unngå at rasisme skal oppstå som tema og virke forstyrrende på hovedtemaet. I kladden har jeg imidlertid eksperimentert med navn fra andre kulturer. Dette gir teksten en annen valør og setter i sving andre bilder og følelser hos leseren. En kan også spørre hva som ville skjedd med teksten hvis Sivert var Siv eller Fatima.
Renselse (katharsis)?
Å analysere min hverdagshistorie ut fra en poetikk som har vært anvendt på store diktverk i over 2300 år, har tidvis føltes som knapt nok å befinne seg ved Aristoteles’ fotsåler. Men, det er mye å lære ved fotsålene, det kan godt begynne der. Aristoteles har først og fremst knyttet poetikken til tragedien, men jeg har erfart at det har gitt mening å se på min egen fortelling i lyset fra Aristoteles. Det siste begrepet jeg skulle knytte min fortelling til, var katharsis, renselse. Dette er problematisk, begrepet kjennes for stort ut for min fortelling. Hvis jeg likevel skal prøve vil jeg argumentere med at problemstillingen og temaet i fortellingen angår alle. Det handler om barn, barns hverdag og barns framtid. Barna er for verdifulle til at ikke alle som har barn eller arbeider med barn gjør sitt aller ytterste for at barna skal få utviklet sine evner og ressurser. Om barn med atferdsvansker er et alminnelig problem i skolen, er det ikke mindre viktig å ta det på alvor. Tankene og følelsene til barnet selv og til barnets foreldre blir fort skjøvet til siden. Mange kan kjenne seg igjen i min fortelling. Hensikten har vært å gi større perspektiv, men først og fremst har jeg ønsket å vise hvordan situasjonen kan se ut fra foreldrene og fra eleven selv. Den som kommer minst til orde i min fortelling er kanskje hovedpersonen selv, Sivert. Det er ikke uvanlig. Barn med atferdsvansker ytrer seg gjennom handlinger, og eier ofte ikke ordene som skal til for å forklare virkeligheten. Hvis min fortelling skulle bevirke noen slags “renselse” er det kanskje mer knyttet til forståelse og erkjennelse. Aristoteles hevder at diktningens kilder er trangen til å etterligne, og videre at det å vinne erkjennelse er den største glede.[v]. Så hvis min fortelling kan bevirke større erkjennelse, og “rense opp i forestillinger”, så har fortellingen hatt en mening.
[i] Aristoteles: Om diktekunsten. Cappelen akademisk forlag. Oslo 2004, s. 14
[ii] Kfr. fortellingens avslutning der den allvitende fortelleren også sier hva som skal til for at fortellingen om Sivert skal ende godt
[iii] Op.cit Aristoteles s. 40
[iv] Ibid s. 40
[v] Ibid s. 27
