Oppgave 3: En reise fra Fredrikstad til Halden i året 1997

14. oktober 1997 reiste jeg fra hjembyen Fredrikstad til grensebyen Halden. Reisen tok under en time, og det skjedde ingen ting av betydning på veien. Ved seks-tiden om ettermiddagen kunne jeg parkere ved elva Tista, ikke langt unna den grå, folketomme gågata.

 Litteraturen er full av mennesker som reiser, og det er mulig at andre også har skrevet om en reise til Halden. H.C. Andersen debuterte med “En fodreise fra Holmen Canal til Østpynten av Amager i aarene 1828 til 1829″, en reise som varte noen timer en nyttårsaften, noe som skulle anskueliggjøre at det ikke er nødvendig å reise lenge og langt for å ha noe å skrive om, eller for å oppleve noe. Og omvendt; den som har reist langt, kan ha lite å fortelle. Som Wille, som jobbet sammen med Göran i trykkeriet.

 - Du burde reise ut i verden, sa Göran til Wille. En dag var Wille borte, men etter noen uker var han tilbake.

- Hvor har du vært? spurte Göran. Wille hadde vært i Venezuela.

 - I Venezuela! Göran var imponert. – Hvordan var det i Venezuela?

- Hett, sa Wille. Og etter en stund, da Wille skjønte at Göran ventet seg noe mer:  

- Förbannat hett[1].

I  ”Under tiden” har Göran Tunström beskrevet fortvilelsen han kjente over alt det som hadde unndratt seg Willes oppmerksomhet på reisen. Det er altså slett ikke sikkert det hjelper å dra langt, og om man tror man reiser, kan det likevel hende man bare driver med forflytting. Det var det Wille hadde gjort, han hadde forflyttet seg.

 Kanskje burde jeg ha reflektert over elva Tistas betydning for befolkningen i Halden mens jeg stod på parkeringsplassen denne kjølige oktoberettermiddagen. Jeg kunne for eksempel ha kjent til Tistedalsfossen kraftselskap, og i det jeg så opp mot Fredriksten festning som snart ville være flombelyst, kunne jeg ha tenkt på elektrisitetens betydning for det moderne mennesket og for haldenserne. Eller jeg kunne ha tenkt på Karl den 12. Jeg gjorde ikke det. Jeg visste ikke, jeg tenkte ikke. Derimot kjente jeg til hjørnesteinsbedriften Saugbruksforeningen. Av årsaker jeg ikke kan redegjøre for, tenkte jeg heller ikke på Saugbruksforeningen. Det ville riktignok ha vært en tynn, liten tanke, gjennomhullet av uvitenhet om papirproduksjon generelt og Saugbruksforeningen spesielt, men det ville uansett ha vært en tanke. Selv små, korte tanker kan vise seg bevaringsverdige, og kan med tiden bli betydningsfulle. Jeg hadde ingen sånne tanker. Ikke tenkte jeg på Iddefjordsgranitten heller, denne grå steinen fra urtiden som har gitt arbeid til så mange, som har slitt ut flere generasjoner steinhuggere, og som årlig blir sett av tusener som beundrer Gustav Vigelands mastodonter i Frognerparken.

 Jeg hadde parkert bilen i Halden, og jeg tenkte på rånere. Jeg lurte på om parkeringsplassen ville vise seg å være samlingssted for byens rånere, og om bilen min i løpet av de neste timene ville bli omringet av store, glinsende amerikanerflak med revehaler og plysjterninger som dinglet i frontruta og var dynket i Wunderbaum. Det var et foruroligende syn. Det mentale bildet av Haldens rånere hadde jeg fra avisenes skrekkreportasjer fra Skjærtorsdag, dagen da Haldens mobile ungdom angivelig har sin årlige heisatur til Strømstad for å kjøpe billig øl, og leverer oppkast og støyende musikk fra nedrullede bilvinduer i avskjedspresang. Jeg ble usikker på om Halden var stedet for meg. Men det var noe jeg skulle. Det var noe som hadde brakt meg til Halden, noe som verken skyldtes Tista eller festningen med sine potente teaterforestillinger og operaforestillinger og konserter og forlystelser og hemmelige kantarellsteder. At jeg var kommet til Halden skyldtes en bokhandler og en svenske. Bokhandleren, fordi han kjente svensken og ville dele han med andre. Svensken, fordi han het Göran Tunström og skulle fortelle hvordan romanene hans ble til.

 Bortsett fra det folkelige maurtråkket mot Fredrikshald teater, var det tomt i Haldens gater. Jeg fant min plass i landets eldste barokkteater, på en benk som nok ikke var fra 1838 som bygningen forøvrig, men som hadde den hardheten som skal til for å holde publikum våken og rakrygget. Under framføringen av et underlig og humoristisk samspill mellom et klaver og en tuba satt jeg og kjente den harde benken, mens jeg lurte på når rånerne i Halden ville begynne å råne. Forfatteren kom på scenen, tok av seg den litt slitte, blå boblejakka, og trakk opp noen bøker fra en bærepose. Det var en middelaldrende mann med et vennlig utseende som stod foran oss. I salen var det forventningsfullt stille. Göran Tunström begynte å fortelle.

 Jeg har en forkjærlighet for svensk. Kanskje har alle nordmenn det, i alle fall så vi opp til svenskene før vi ble tjukke av nordsjøolje. En tid i barndommen hadde jeg lang skolevei, og snakket svensk med meg selv mens jeg gikk. Traff jeg noen, kunne det hende jeg stoppet og spurte “kan Ni säja mej hur mycke klockan är?”, med liksomsvensk tonem og skrekk i blikket. I sommerferien dro vi på campingtur til Sverige i en grå Ford Taunus som var lastet til plimsollen med utstyr. Vi reiste til Stenungsund, til Karlstad, til Kungsbacka, og til mange andre steder som med tiden har blandet seg i hverandre, og som nå er lagret i minnet som arketypen “svensk campingplass på 1960-tallet”. Mor og far satte opp teltet på tid, og anså seg for profesjonelle på området. Far hadde ansvar for bardunene, dem hadde han et særlig godt håndlag med, mens mor stod inne i den grønne teltduken og hadde et like godt håndlag med stengene.  Da teltet var slått opp og vi hadde presset den siste, kvalmende rest av karbondioksyd inn i luftmadrassene, skulle vi barna finne på noe. Vi kunne spille badminton, eller vi kunne lete opp svenske barn som heller ikke fant på noe. Når det endelig ble leggetid lå jeg inne under den mørke teltduken og lyttet til lydene fra svenskene som bodde i teltene rundt oss, og som satt ute i den blinkende sommernatten og svensket seg med det vakre språket. På en måte var det språket som førte oss til Sverige. Vi forstod svensk og kunne gjøre oss forstått, samtidig som vi ble minnet om at vi befant oss i et land med en annen kultur og med en annen historie. Det var eksotisk. 

Finnes det vakre språk? Finnes det stygge språk? Finnes det stygge dialekter i det norske språkmangfoldet? Det er mange år siden språkprofessor Finn-Erik Vinje lot seg lokke til en dialektevaluering, og devaluerte østfolddialekten på strak arm og på det flaueste. Det er mulig professoren angrer, og det virker antakelig ikke beroligende at østfoldingen har en uslitelig og god hukommelse når det virkelig gjelder. I vårt språklige uttrykk ligger identiteten, og det var den professoren tråkket på. På 1950- og 60-tallet var det de nord-norske dialektene som ble stemplet mindreverdige av Oslo-folk, som ikke unnslo seg for å avertere hybler til leie  bill.mrk. “Ikke nordlending”.  Seinere har hedemarkdialekten vært ensbetydende med bondeknøl, men nå har vi fått så mange andre å herse med at vi kan stå sammen, bare vi er rotnorske og kan føre anene tilbake i sju generasjoner. Vi liker å høre fremmede språk, når de ikke er altfor fremmede eller blir snakket med høye stemmer på norsk territorium. Først og fremst er det vi som skal komme til språket, ikke omvendt. Derfor elsker vi å reise, men det er spørsmål om de fleste av oss først og fremst driver med forflytting. Det er oppmerksomheten det kommer an på.

 Kunstnere har tradisjon for lange, misunnelsesverdige reiser. Mens arbeiderne på Saugbruksforeningen og andre steder måtte være ved fabrikkporten når signalet gikk, dro kunstnere, intellektuelle og velstående folk til utlandet for å bli inspirert, for å lære, og for å utvikle seg. Vi skal ikke undre oss over at folk flest begynte å farte så snart lommeboka greide overgangen til lire eller pesetas, men heller glede oss over at mange nå har anledning til å bli kjent med andre land og kulturer. Det er ikke lenger bare malere som reiser til Paris, Düsseldorf og Berlin, og heller ikke bare forfattere som reiser til Italia, men det var kanskje bare Sandemose som reiste til Norge. I 1925 tok historiker og seinere utenriksminister Halvdan Koht med familien på dannelsesreise til Italia, og ble borte et halvt år. For å finansiere turen tok Koht opp lån. “Eg tykte denne reisa laut gjøre meg til eit anna mennske,”[2]  skrev datteren Åse Gruda Skard. Göran Tunström og kona Lena Cronqvist tok med penn og papir, skisseblokk og kullstift, og dro ut i verden. Göran dro for å lete etter historier, Lena for å lete etter bildemotiver. Når Tunström skulle skrive hadde han en verden å ta av, men det var ikke det det kom an på. Det var oppmerksomheten. Oppmerksomheten som er nødvendig i et møte. I menneskets møte med andre mennesker, i menneskets møte med naturen, i menneskets møte med kunsten. Oppmerksomheten til det mennesket som bor ved havet, og som hver morgen ser havet som om det er for første gang[3]. Den oppmerksomheten.

 To somre før jeg satt på den harde benken i Fredrikshald teater, hadde jeg vært i Göran Tunström og Selma Lagerlöfs Värmland. Mårbacka var stilfull og vakker og fylt av guider som løp i stram logistikk foran virrende, litteraturinteresserte turister. Jeg skammet meg over at jeg ikke hadde lest noe av nobelprisvinneren, selv om jeg antakelig var i uvanlig godt selskap. Selma Lagerlöf møtte Hamsun da han fikk Nobelprisen i 1920, og skrev til venninnen Sophie Elkan at Hamsun “…tydeligen hörts tala om både mig och några andra svenska författare, men jag tror inte att han hade läst oss.”[4]. Jeg hang meg på en guidet runde og tjue minutter instant Lagerlöf. Etterpå fulgte jeg opp med en luftig tanke om i det minste å lese Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige, før jeg reiste videre til den vesle byen Sunne.

 I Sunne var det rolig og langsomt. Jeg stod alene ved kirkeporten og så på oppslagstavla der det hang en lapp som kunngjorde at Tunström skulle komme og lese fra Juloratoriet. Det måtte være en god ting; at “Prestungen” skulle lese i Sunne kirke. Jeg tenkte på Görans far som hadde vært prest i den samme kirka, og som døde da Göran var tolv, og jeg tenkte på sorgen som fulgte Tunström gjennom livet. Det står om det i Under tiden, boka jeg hadde kjøpt i Sunnes lille bokhandel. Ligger denne sorgen gjemt i alt Tunström har skrevet, ikke bare Juleoratoriet, som skulle være en bok om sorg? Det er glede og sorg, humor og sårhet, i Tunströms bøker. Det er kjærlighet til livet og til menneskene med alle feil og mangler og raknede masker. Det handler om livet, og det handler om døden. Tunström tar leseren i hånda. Han virker like usikker, like forundret og like redd som oss andre, men han tar oss i hånda og sier at det er sånn det er, livet. Psykiater Finn Skårderud sier at han på tre dager kan finne to hundre mennesker som “simpelthen elsker” prestungen fra Sunne.[5]  

 Göran og Lena reiste i Europa, i Asia, i Sør-Amerika, i USA, og møtte mennesker. I Katmandu ble Göran kjent med en svensk bistandsarbeider som hver torsdagskveld møtte andre bistandsarbeidere for å øve på Bachs Juleoratorium. Dette ble utgangspunket for Juloratoriet, som i 1983 ga Tunström Nordisk Råds litteraturpris. Her var historien Göran hadde lett etter. Her var paraplyen, den alt skulle bevege seg innenfor når han skulle skrive  boka om sorg. Han begynte arbeidet, og skrev et par hundre “mycket dårliga sidor. (…) Journalisten innom mig fick altför stor plats, i sin iver att redegöra för kulisser, utanverk.”[6]. Kanskje ble det for mye reiseskildring, for mye Katmandu, for mye av politiske og sosiale forhold. Etter to hundre sider hadde fortellingen sluttet å puste. Det var en venn som skulle bli fødselshjelper for boka. En venn fra hjembyen Sunne, som fortalte små og store historier om livet der. Historiene om menneskene i Sunne fant veien til Tunströms hjerte, og med ett ble Sunne verden, der alt fikk plass. “Jag dansade ut från hans hus den gången, jag behøvde inte längre jordklotet som underlag för en kosmisk historia. Storgatan, Långgatan og bron kunde räcka.”[7]

 Mens vi klappet for Tunström, tenkte jeg på Wille. Kanskje hadde Wille hatt oppmerksomhet i møtet med Venezuela. Kanskje var det språket han ikke eide. Kanskje var det ordene han manglet. Ordene som kan gi uttrykk for våre inderligste tanker, følelser og opplevelser. Kanskje var det sånn. Jeg håpet at det hadde gått bra med Wille, hvis Wille fantes. I foajeen solgte bokhandleren Skimmer. Tunström satt ved et bord og signerte. Jeg kjøpte to bøker, et slags mulitppelt uttrykk for den gleden jeg kjente inni meg. Som den siste i køen stod jeg foran Tunström, full av oppmerksomhet mot denne mannen som hadde tatt meg inn i sitt univers. Jeg syntes jeg måtte si noe, det var bare ikke klart hva.

 - Jeg kommer fra Fredrikstad, sa jeg.

- Jasså, sa Tunström vennlig. – Helt från Fredrikstad.

 Høstluften var skarp. Tista fløt mørk og hemmelighetsfull gjennom byen, og de gamle husene lente seg, liksom fortrolig, mot hverandre.

 

 

 

 

 

Kilder:

Selma Lagerlöf skriver till Sophie Elkan. Du lär mig att bli fri. Bonniers forlag. Stockholm 1992.

Skard Å.G: Liv laga. Ei minnebok 1905-1940. Gyldendal norsk forlag. Oslo. 1985

Tunström G: Under tiden. Bonniers forlag. Stockholm. 1996

Tunström G: Skimmer. J.W. Cappelen forlag. 1997

 

 

---

[1] Tunström G. Under tiden. Bonniers forlag 1996. s. 125

[2] Skard Å.G. Liv laga. Ei minnebok 1905-1940. Gyldendal norsk forlag. Oslo. 1985 s. 122

[3] Tunström G. op.cit. s. 127

[4] Selma Lagerlöf skriver till Sophie Elkan. Du lär mig att bli fri. Bonniers forlag. Stockholm 1992. s. 502

[5] http://www.skarderud.no/ostersitrarene.asp 07.03.2009                 

[6] Tunström op.cit. s. 115

[7] Ibid s. 117