Oppgave 2: Fra min mormors liv

Fra min mormors liv

 Jeg vil være min mormors hukommelse.

Jeg ble født i optimismen, håpets og mulighetenes tid, og fikk vokse meg stor på Nordsjøolje og sosialdemokrati. Jeg ble voksen og selvtilfreds, fõret med tillit til markedskreftenes selvregulerende kraft, av et sosialdemokrati som gradvis mistet retningen. Det skal være en tid for alt, og da aksjekursen støtte mot grunnfjellet, ble det ettertankens tid. Ettertankens tid er læretid. Her skal jeg også være, og en stund vil jeg vil være min mormors hukommelse. Hun har lagt flere spor etter seg, og selv om de blander seg med mine egne, finner jeg henne. Jeg er jo selv en streng fra henne, inn i den framtida som er nå.  

 Å finne en linje

John Berger møtte den døde moren sin på en benk i Lisboa. Jeg møter mormor i mitt eget speilbilde, i kulehullet som går gjennom tredje bind av Dagligt liv i Norden i det sekstende århundre av Troels-Lund, og i den triste Konkyliegutten til Kåre Espolin Johnsen. Jeg møter henne i fortellingene moren min ga meg før hun døde, i mine egne sommerminner, i noen brev, i hytteboka fra Sigrid-bu, og på de fire sidene hun skrev om sitt eget liv. “Dette blir visst den vanskeligste stilopgave jeg noensinne har skrevet. Nu når både hørsel og syn er meget svekket. Det må jo bli selvbiografi, kjedelig kanske.”, skrev mormor. De fire sidene fant jeg da jeg ryddet boet etter mine foreldre. Her har mormor skrevet om de avgjørende hendelsene i sitt åtti årige liv, og nesten alt er fra årene før 1946. Det meste hun har skrevet kjente jeg til, men ikke alt. Ikke alt.

 Jeg husker mormor som en kortvokst og omfangsrik kvinne i blomstrete forkle og med tykke, litt hovne føtter i røde sko. Hun hadde godt humør, sterke meninger og slagferdige replikker, men først og fremst var hun arbeidsom, og med en veldig energi. Da hun fylte 67 og pensjonerte seg, fikk hun tid til å gjøre det hun hadde drømt om. Det første hun gjorde var å begynne å røyke. Etter å ha solgt tobakk og sigaretter i førtitre år, mente hun det var hennes tur til å ta for seg av livets goder. Men det var flere og viktigere hendelser og gjøremål: Hennes livs reise til Roma. Hennes livs reise til Paris. Tjue bind Norgeshistorie. Slektsgransking. Hun fant en linje til Peter Dass og en linje til Danmark. Hun fulgte linjen til Riksarkivet i København, sporet opp slektninger som var bosatt på Jylland, og hadde kontakt med dem resten av livet. Mormor kjempet for riksmålet, var aktiv i Høyre, og hadde en dyp mistillit til Sovjetunionen og til kommunister. Det hjalp ikke at russerne hadde befridd Finnmark i 1945. “Før vi vet ordet av det står russerne her og snyter seg i nystrøkne gardiner”, sa mormor under den kalde krigen, et utsagn som burde ha inngått i en stor samling mormor-replikker, om bare noen hadde hatt åndsnærværelse til å skrive dem ned. Min mor pleide av og til å referere til telefonsamtalene med henne, spesielt hvis mormor hadde kommet med noen salte betraktninger innpakket i nordnorsk humor. I en av de siste samtalene mor fortalte om, var mormor oppskjørtet på grunn av en begravelse hun skulle i, men som ble utsatt fordi enka ville kjøre kista ut til fjorden, sånn at den avdøde “skulle får se sjøen en siste gang”. Dette hadde mormor liten forståelse for, og beklaget seg til mor.  “Nei, det blir ikke noe begravelse her før de er ferdig’ å leke med liket,”  ropte min tunghørte mormor inn i telefonrøret. Mormors usentimentale forhold til døden gjorde at hun formante barna sine om ikke så sørge den dagen hun gikk bort. I alle fall ikke så mye, og heller ikke så lenge, noe familien mente hun ikke skulle legge seg borti.

 Jeg kan se mormor for meg der hun sitter i ved kjøkkenbordet i Storgata 40 på Kirkenes, en gang på begynnelsen av 1980-tallet. Askebeger og kaffekopp, kladdebok og blyant. Permanentkrøller og et rundt, litt rynkete ansikt. Et blåblomstrete kjoleforkle om den ferme, lille kroppen. Snart er hun åtti. Hun har opplevd to verdenskriger, og sett mennesket lande på månen. Hun har vært enke i tjue år, og pensjonist i mer enn ti. Nå skal hun finne ord for livet hun har levd. Hva tenker hun, der hun sitter og ser den blå sigarettrøyken stige mot taket?  

 Å finne ut av det

I 1902 blir det konstatert store, drivverdige forekomster av jernmalm i Bjørnevatn utenfor Kirkenes. I 1906 blir a/s Sydvaranger stiftet, og fire år seinere kan bedriften eksportere den første malmen. Behovet for arbeidskraft øker kraftig, og det lille tettstedet med knappe totusen innbyggere eser som en gjærdeig satt i et altfor lite kar.  

 I 1912 tar styrmann Lauritz Johannes Olsen med seg familien og flytter fra Vadsø til Kirkenes. Skipstrafikken har blitt stor, og Lauritz får jobb som los. Sigrid er åtte år, den nest yngste av de fem barna. Det går et par år, Lauritz omkommer på sjøen, og Mina Olsen sitter igjen med tre mindreårige jenter og to snart voksne sønner. Det er trangt, og det er smått. Nyhetene om krigen i Europa kommer med den iskalde vinden som står inn fra fjorden. Ungene går på skole, men bare så lenge det er gratis. Sigrid tar middelskole og husmorskole. Hun vil lære mer. Hun vil lese historie, hun som er født året før unionsoppløsningen. Det er bare en drøm. Tjuefire år gammel skaffer Sigrid seg handelsbrev, tar opp lån og starter kiosk. Den yngste søsteren Magny får også handelsbrev, tar opp lån og starter manufakturforretning. Samholdet mellom søstrene er sterkt og godt.

 Kiosken er ei lita, grønn bu som ligger ved kaia der det losses og lastes og sjaues og preikes. Folk stikker innom, forteller nytt, og kjøper tobakk og aviser. Alle slags folk i det klassedelte, nye industrisamfunnet skal handle i kiosken: Bryggesjauere, anleggsfolk, sjømenn, gruvearbeidere, funksjonærer, kremmere, reisende, kunstnere, samer, en og annen ingeniør, en og annen direktør, doktor Wessel og kona Ellisiv, og en ung mann som får et godt øye til den lille, mørkhårete unge kvinnen som er så seig til å jobbe og så rask i replikken. Det passer seg bare ikke. Ulrik Qvale Winnem kommer fra et hjem med kunst på veggene, bøker i bokhyllene og piano i stua. Faren er kjemiingeniør på a/s Sydvaranger. Det er ikke et hjem der en kioskdame blir invitert til søndagsmiddag.

 Ingen vet hva som hendte hjemme hos familien Qvale Winnem den dagen Ulrik fortalte at han ville gifte seg med kioskdame Sigrid Olsen. Det er mulig at maleriene med sine massive gullrammer ble hengende uberørt, at bøkene fortsatte å holde på sitt der de stod stille og inneklemt i bokhyllene, og at pianoets trestrøkne C beholdt det foreskrevne antall svingninger. Det er godt mulig, men vi vet det ikke. Det vi vet, er at den kommende svigermoren nektet å innfinne seg i bryllupet.

 Å tvinne en tråd

Barn virker forsonende. De nygifte blir raskt foreldre, og det blir en slags ballanse i forholdet til svigerfamilien. Sigrid er mor, husmor, hustru og selvstendig næringsdrivende. Ulriks beskjeftigelse er det vanskeligere å få øye på. Han jobber litt på a/s Sydvaranger, men etter en stund gjør han ikke det. I stedet hjelper han til i kiosken, samtidig som han trolig dyrker sine interesser for kunst og litteratur. Ulrik og Sigrid er på alle måter i trettiåra. Lappene skal vendes, hullene stoppes og kraften kokes ut av beina.  Mange av kundene i kiosken har ikke penger til å betale kontant, og får krite. Den lutfattige samiske kunstneren Johan Andreas Savio betaler tobakken med grafiske trykk. Hver dag leser Sigrid og Ulrik i avisene, for å få vite hva som skjer i det urolige Europa. De kjenner seg langt unna begivenhetene, her i denne verdens utpost med knappe fem tusen innbyggere. I dette karrige, værharde Ultima Thule, der det er knapt med ressurser, men trygt.

 Verden vendes. En dag er de ikke lenger verdens utpost, men en del av det krigsrammede Europa. Tyske soldater marsjerer i gatene og setter sitt preg på byen. Da Sigrid nekter å selge tyske aviser, okkuperer tyskerne kiosken. Rasjonert tobakk og sjokolade flyttes til Storgata 40, og Sigrid fortsetter en slags kioskvirksomhet ved kjøkkenbenken. Det går på et vis. Når flyalarmen går, løper Sigrid, Ulrik og de to ungene ned i kjelleren. Der sitter de med kasseroller på hodet til de hører faren over-signalet. Det unormale blir det normale, og folk finner ut av det fordi det ikke finnes noen annen måte.

 I 1944 har russerne rykket nærmere, og de tyske angrepene intensiveres. Ulrik har gravd ned noen eiendeler i hagen, og plassert litt annet hos venner utenfor byen. Folk har søkt tilflukt i gruvene i Bjørnevatn. Nå står han og graver i ruinene av huset deres i Storgata 40. Det lukter brent og våt aske. Som de fleste andre har de mistet nesten alt. Av firehundredeogfemti hus står tretti hus igjen. Resten er bombet og brent. Kirkenes er så og si jevnet med jorden.

 Svigerforeldrene er hos familien i Mosjøen. Da den siste rutebussen er klar til å dra sørover, har Sigrid, ungene og mor Mina Olsen tatt plass. De skal også søke tilflukt hos Ulriks familie i Mosjøen. Ungene trykker nesa mot det skitne bussvinduet og stirrer på faren som står utenfor. Den store mannen på to meter står sammensunket, tæret av krigen og syk av tyfus. Ulrik skal bo i ei fiskebu i Renøysund, og løfter hånda til avskjed idet bussen går. Det er ikke plass til han i bussen, kvinner og barn er prioritert.

 Å være flyktning

Ungene er ni og tolv, og noe av det første Sigrid vil gjøre, er å få dem på skolen. Skole er det viktigste. Hun støter sammen med kommunekassereren i Mosjøen, som krever skolepenger. Det hjelper ikke at Sigrid argumenterer med at skolepengene må være en sak mellom Mosjøen og Sør-Varanger kommune. Da kommunekassereren sier at Sør-Varanger kommune ikke lenger eksisterer, blir hun svar skyldig. Hun, som ellers er så munnrapp. Sigrid tar jobb med å vaske og fyre på skolen, så får kommunekassereren skolepengene.

 Det eneste det er nok av, er rykter. Verken telefon eller telegrafforbindelse fungerer til Kirkenes, men ryktene sier at russerne har befridd Øst-Finnmark. Ingen vet om Ulrik lever. Sigrid planlegger å komme seg til Sør-Varanger via Sverige og Finland. Hun er urolig og engstelig for Ulrik, nesten så hun kjenner seg syk. Svigerfaren blir rasende når han hører hvilke vanvittige planer hun har, men Sigrid har bestemt seg. I slutten av januar legger hun og ungene ut på den lange marsjen til Sverige. Første etappe går med tog fra Mosjøen. Sigrid er redd for tysk inspeksjon, og da det også er et begravelsesfølge på toget, blander de seg med det. Skiene får ligge på likvogna til de går av på Bjerka stasjon. I tre dager går det lille følget på ski, i snøfokk og mørke, til de kommer til ei koie der det henger et skilt: “Flyktningar, gjør upp eld – og ta av maten i skapet.” Det er verken ved eller mat i den lille koia, men de forstår at de har kommet til Sverige.

 Sigrid og ungene blir værende i en flyktningleir i Sverige, til de utrolige maidagene i 1945 da freden eksploderer i Norge. Det er forbudt å reise til Finnmark – det finnes ingen ting å reise til. I stedet drar de tilbake til Mosjøen. Likevel er det en gledens tid. Ulrik lever, familien skal snart gjenforenes, alle har overlevd de fem krigsårene.

 En augustdag i 1946 skal de reise hjem til Kirkenes. De har fått plass på en godsbåt, og nå står de ved rekka og vinker farvel til Mosjøen og familien der. Det er Sigrid, de to ungene på elleve og fjorten, mor Mina på 78 år, 30 hønekyllinger, og en grisunge. Båten legger til kai i Tromsø, der de ved et lykketreff møter Magny, Sigrids søster og ungenes tante. Magny har vært i Bergen for å skaffe varer til manufakturforretningen, og er på vei hjem. Det er mange gledestårer, og Sigrid spør kapteinen om Magny kan være med båten videre nordover. De har så mye de skal ta igjen, så må mye de må snakke om, så mange planer for framtida. De kan nesten ikke vente til de kommer hjem. Magny mangler papirer på at hun er avluset.. – Her gis ingen personanseelse, sier den unge mannen ved landgangen, det hjelper ikke at de ber pent. Avlusningspapirer skal forevises av den som vil reise til Finnmark. Men de skal jo snart treffes igjen. Magny skal ta fly, så hun kommer nok hjem lenge før dem. Hun står på kaia og vinker da båten legger fra.

 De kommer til Hammerfest, der de skal overnatte hos bekjente før de tar den siste etappen med en mindre båt. Om ettermiddagen drikker de kaffe og prater om løst og fast, men mest om krigen og hvor godt skal bli å komme hjem. De skal brette opp ermene og gå i gang. Framtida er lys, det er gjenreisingstid. Radioen surrer i bakgrunnen til nyhetene kommer. Et Catalina militærfly har styrtet i Altafjorden. Det er meldt om tre omkomne. Radiostemmen leser navnene. Det klirrer i kaffekoppene, de ser rådville på hverandre. Noe er galt, de må ha sagt feil i radioen.  

 Mor løper gjennom gatene i Hammerfest. Ja, for det er hun som skal bli moren min som løper gjennom gatene denne lyse augustkvelden i 1946. Hun løper med blodet dunkende i hodet og et hjerte som vil sprenges. Hun løper som om det gjelder livet, og mer enn noen gang gjelder det virkelig livet. Nå, når krigen er over, når familien skal gjenforenes etter fem lange, vanskelige år, nå gjelder det livet. Kjære Gud, la det ikke være sant, hamrer det i kroppen. Kjære Gud. Hun kan ikke snakke da hun kommer til Hammerfest radio, men gjør det likevel. Stammer og stotrer og får endelig framført spørsmålet. Hun får en lapp med de tre navnene. Tiden finnes ikke, bare den grå lappen med bokstaver som står skjeve ved siden av hverandre. Magny Lund, står det. Det må være en annen som heter det samme.

 Å skrive de siste linjene

Mormor sitter ved kjøkkenbordet i Storgata 40, huset som stod ferdig i 1948, reist på ruinene av det gamle. Hun er nesten ferdig med å skrive, men vil ha med at søknaden om billighetserstatning som hun sendte etter krigen, ikke ble innvilget. Det kommer lite av bitterhet, men det gnager når hun tenker på at de mistet alt, og at de ikke fikk en krone i hjelp av den norske staten. Ja, ja. Tross alt har det vært mye å glede seg over. Hun skriver noen linjer om det og. Til slutt føyer hun til: “Motto: Sag ved og plukk bær, så slipper du fysioterapi.” Hun lukker kladdeboka og tenner en røyk. Livet nærmer seg en slutt. Det er snart nok.  Ja, det er snart nok, hun har opplevd så mye.

 Mormor døde fredelig den 6. januar 1985, 81 år gammel.

 Å være i ettertankens tid

Det er for å lære vi går inn i ettertankens tid. Jeg har lånt noen strofer fra et dikt, til ettertanke.   

 Gammel ble du, mormor,

og en dag vendte du tilbake

til jorda for godt

for å hvile lenge.

Nå løper andre omkring,

barnebarns barn leker og ler mens de vokser

og herdes. De skal ta over

og føre videre det beste fra deg:

Arbeidslysten, utholdenheten og viljen

som trosset alt og viste oss i håndfast praksis

de lange linjene og båndene som binder.

 

 

Kilder:

Berger J: Det er her vi møtes. Gyldendal. Oslo 2008

Enger C: Himmelstormeren. Gyldendal. Oslo 2007

Nilsen B: Diktet Farmor i Veien fram går først tilbake. Gyldendal. Oslo 1974

Wara K: Nordpå. Okkupasjonsminner fra Kirkenes-traktene. a/s Falken Forlag. Oslo 1984

Winnem S: Minneord. Privat notat, udatert.

Winnem Quale U: Dagbok fra 19. oktober 1944 til 3. mai 1945. Hefte. Privat trykk. 1986

 

.